Hverdagsliv

Lykkelig på Navs minsteytelse?

7. juni 2018

Denne dagen begynte ganske bedritent: Vi forsov oss begge to. Etter noen myggnetter er jeg i kraftig søvnunderskudd, og er det noe som havarerer meg, så er det søvnmangel. Og ikke nok med at forsovelsen var et faktum, så måtte jeg også dra mitt overtrøtte legeme ut i bilen for å få avkommet til skolen i tide. Bussen var jo allerede long gone.

Da jeg kom hjem, var det til med å gjete Nav. Egentlig hadde jeg tenkt å gjøre det til dagens innlegg, men jeg har ombestemt meg. Hvorfor vil du lese lenger nede i dette blogginnlegget, men bare så du har konteksten: Min bostøtte for mai ble avslått fordi det tilfeldigvis, akkurat såvidt, ble tre AAP-utbetalinger i én kalendermåned. Den siste kom 30. april, og ble således med i utregningen av samlet månedlig inntekt. Dermed gikk jeg over grensa. Ingen bostøtte på meg.

Dette, når inntekten inkludert bostøtte, er på ca 15K i måneden, er en ganske kritisk affære. Men kunne noen hjelpe meg på Nav? Fikse feilen? Nope. Der var det bare å få søknad om sosialstøtte i hånda, og «vennligst fyll ut». Og så jeg gjorde. Her om dagen kom det et brev som sa de trengte dokumentasjon på inntekt. Naive meg som trodde Nav selv visste hva de betalte meg på grunnlag av de meldekortene jeg sender annenhver uke… My bad!

Så, dette måtte jeg fikse før fristen deres går ut i morra.

Og det er her jeg kommer til poenget.

Dette kunne ødelagt dagen min.

Det kunne faktisk ødelagt uka, måneden og hele året, for ikke å si hele livet, for økonomisk utrygghet er svært godt egnet til å drive folk fullstendig fra forstanden. Når du faktisk ikke kan ta for gitt at bostøtten kommer som den skal så du kan betale husleia i tide, så er det massivt psykologisk stress. Mennesker har et visst trygghetsbehov, og dette er farlig nær dødsangst. Inntekt, når du lever i et kapitalistisk samfunn, er livsviktig.

Det er bare det at jeg begynner å bli drittlei av å være redd og stressa, og det gjør absolutt ingenting for helsa mi (jeg tror jeg har minst tre diagnoser som er stressømfintelige). Jeg vet ikke helt om jeg gidder dette lenger, når det engang er sånn at jeg 1) ikke kan gjøre en damned shit med situasjonen, og 2) ikke engang abonnerer på kapitalistiske verdier lenger.

Jeg har null penger akkurat nå.

Men jeg kan nok om psykologi og mindfullness til å gjøre livet betraktelig bedre for meg selv.

Så da jeg kom hjem fra Nav, tok jeg frem yogamatta. La den ute på plattingen min, under treet som henger halvveis over meg og gir meg skygge fra formiddagssola. Og jeg satt på litt rolig musikk, før jeg begynte å strekke ut, puste dypt og gi slipp på spenningene. Bare la det renne av meg. Og det som var igjen etterpå, var dyp avslapning og lykke.

Tross alt får jeg nyte denne nydelige dagen ute på yogamatta, på en platting, i sola, under et nydelig tre, mens fuglene flyr rundt meg.

Men kan man si det høyt?

Kan man si at «nei, jeg har nesten ikke penger, men jeg har en betraktelig bedre livskvalitet nå enn da jeg hadde det»?

Går det an å være lykkelig på Navs minsteyelse, eller er det bare å vente på at dette kommentarfeltet nå teppebombes av folk som ikke gidder å jobbe bare for at «sånne som meg» skal nyte dagen ute i sommerværet?

(I så fall har jeg et godt tips med en gang, kjære kritiker. Du kan like og dele sånn at denne bloggen blir kjent og superpopulær, så kanskje du kan bidra til å gi meg en annen inntekt enn Nav sin – for jeg ser ikke så mange andre alternativer selv akkurat nå.)

Jeg velger å fokusere på de fantastiske tingene denne dagen, istedenfor å stresse meg enda sykere over Navs ulidelig tungrodde system og mangel på faktisk hjelp derfra.

Jeg kan leve vilt og lykkelig, uten å ta hensyn til stort annet enn min egen kropp og helse. Jeg kan bruke frustrasjonen over pengemangel på å gå eller sykle til butikken så jeg slipper å bruke bilen – det er billigere å forbrenne sin egen overvekt enn å fylle tanken, og mye mer helsebringende. Og jeg kan velge selv hva jeg bruker energi på. Velge å dempe min egen angst. Velge å bare fly over det.

For det er mye angstretorikk der ute. Hele Nav-systemet på helsesida er designet sånn at du må fokusere mer på din egen elendige helse enn på hvordan du faktisk kan ha det bra og få det bedre. Din dårlige helse er din kapital og din trygghet (de tingene henger uadskillelig sammen her). Om du er syk, og de ikke tror du er syk nok, så havner du på sosialhjelp. Da gis det lite rom for å styrke helsen din, for risikoen ved å få det bare litt bedre er høy.

Og helsen din er avhengig av at du har det bra. Det å bli frisk ER å få det bedre. Og det skjer ikke i ett stort hopp heller, det tar tid og går sakte, sakte fremover. Kanskje saktere enn de tre årene Nav gir deg på AAP.

Det er en catch 22.

Du kan ikke vinne. Ikke før du bryter ut av den giftige tankegangen og retorikken som på en måte har blitt obligatorisk. Du må vise kritikerne fingeren og erklære at du skal ha det så føkkings bra som du bare kan ha det, for det er det som kommer til å gi deg gevinst på sikt.

Skjønner du?

Så jeg skal fokusere riktig nå. Jeg skal gjøre livet mitt bedre, museskritt for museskritt.

Akkurat i dag er det museskrittet å gjøre yoga ute mens jeg suger opp masse D-vitamin fra sola. I morgen er det kanskje å gå en lang tur i skogen, eller å svømme i elva.

Til høsten… Hvem vet?

Følg meg på Facebook, Instagram og Bloglovin' så blir jeg glad! 🙂

 

  1. Så bra at du klarte å få noko positivt ut av dagen, tross alt. Sjølv om enkelt dagar har alt i seg for å bli det motsatte, spesielt med ein slik start.

    Men ein gong må det snu. Lykke til både med Nav og andre utfordringar og riktig god helg ☺

    1. Takk! 🙂 Ja, sant, det er noe der. Tankene mine styrer jeg. Narrativ er et viktig psykologisk begrep; hva man forteller seg selv om situasjonen er totalt avgjørende, og det finnes nesten alltid en positiv spinn!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.