Skriverier

Hjemløs

27. juli 2017

Jeg ble født i en grønn dal.

Rundt meg reiste fjellene seg grønne og myke, og i bunnen av dalen lå det et stort, dypt vann. Det var to elver som møttes der, fra hver sin side. Som eggstokkene til en livmor.

Og der vokste jeg opp.

Min barndom ble tilbrakt i levende natur, med en av de to elvene nær nok til at jeg kunne løpe ned dit når jeg trengte det. Hvite strender langs elvebredden ga meg lange, late dager i sola når jeg ble eldre. Fuglekvitteret ga meg meditativ ro. Elva ga meg sval kulde mot min varme hud. Og elva ga meg mat.

Så flyttet jeg. Ikke langt. Bare akkurat langt nok til at dalen min ble litt mer utilgjengelig. Og jeg ble borte lenge.

Når jeg kom tilbake, var alt forandret.

Fisken i elva dør, meldte lokalavisa. Man hadde senket vannstanden så langt ned at fiskeeggene tørket ut før ny yngel fikk begynne på livet sitt. Vannbunnen hadde uansett opphopninger av kvikksølv etter fabrikkutslippene. Området rundt barndomsparadiset mitt hadde sakte og umerkelig blitt industrialisert. «Utviklet», som politikerne kalte det. Stygge, grå bygninger vokste frem som kreftsvulster langs både foten av det grønne fjellet og ved vannet som før yret av liv. Marken der kyr tidligere hadde beitet i dalbunnen, hadde først blitt fylt med gift og deretter ubønnhørlig blitt asfaltert.

Og støyen fra land, vann og luft begynte snart å krype inn i husene som hadde ligget her siden tidenes morgen.

Noen hadde forsøkt å protestere, selvsagt. Men de ble fort hysjet ned og beskyldt for å stå i veien for Utviklingen – og med det den økonomiske veksten de ble fortalt skulle være selve deres frelse. De hadde sågar blitt tvunget til å skrive under på papirer som fratok dem muligheten til å kreve erstatning for skaden som snart skulle påføres dem. Og nå hadde ikke folk lenger noe å kjempe tilbake med. Pengene styrte, og krav om penger var nettopp det de naivt hadde sagt fra seg.

Det er lett å tenke at de burde visst bedre. At de burde sett det komme, og stoppet før skaden var gjort. Men Utviklingen gikk så sakte. Der tidligere generasjoner hadde kjempet for jorda si og til slutt hadde måttet tape mot sterkere krefter i selveste hovedstaden, der hadde yngre generasjoner for lengst resignert. Mismotet hadde senket seg som en tungt, grått teppe over dalen. Kanskje man klarte å komme seg til stemmelokalet en gang hvert fjerde år, som i en slags stille, fånyttes protest, men noe mer engasjement var det ikke lenger mulig å oppdrive fra dalens befolkning. Ikke det at stemmen spilte så stor rolle uansett. Alle visste at gjeve løfter ville brytes i samme øyeblikk som Grådigheten stille og insisterende hvisket «evig vekst» i politikernes ører. Da var det fullstendig ubetydelig hvilket parti som var i besittelse av ordførerkjedet.

Og Grådigheten hvisket ofte om evig vekst. Hver eneste dag. Frem til også folket trodde på det. I det skjulte kunne de nok ofte mumle til hverandre at «så merkelig at ingen gjør noe?», men så fort en mikrofon ble rettet mot dem, ble de stumme. For selvsagt skulle også de ønske Utviklingen velkommen. Det skulle bare mangle. Selvsagt skulle ikke de hindre frelsen av gull, selv om de med dette ofret sine grønne skoger.

 

Jeg ble født i denne dalen.

Jeg trodde jeg ville bli gammel og dø her.

Men nå?

Nå drives jeg på flukt. Her kan jeg ikke være.

 

~Følg Skogfrue på Facebook og på Instagram!~

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *