Tanker

Feminisme som tilknytningsskade

24. oktober 2017

I dag sitter jeg her og tenker.

De siste dagene nå har jeg snakket litt med en amerikansk coach på Facebook, for å se om hun kunne hjelpe meg med å manifestere noen nye drømmer. Bakgrunnen er at jeg egentlig har gjort alt det jeg tenkte jeg hadde lyst til å gjøre med livet mitt. Jeg har en nydelig datter, jeg har tatt den utdannelsen jeg ville ha så langt som jeg ville ta den, jeg har flyttet inn i en leilighet som ligger akkurat der jeg ville den skulle ligge, jeg har fått den jobben jeg aldri i mitt liv trodde jeg kom til å få… Og selv om alt ikke på noen måte er perfekt, så er jeg ganske fornøyd med hvordan saker og ting har utviklet seg.

Nå er det på tide å sette noen nye mål. Spørsmålet er hva jeg virkelig vil ha denne gangen?

Svaret jeg kom frem til, ser ikke ut til å passe inn i det coachene vil jobbe med. De jobber utifra et perspektiv hvor kvinnelig selvstendighet ser ut til å være det endelige målet. De kan hjelpe deg å finne penger og ressurser sånn at du kan skape deg ditt eget liv på dine egne premisser, men om man allerede har skapt det man ville på egne premisser og kanskje er klar for å gå over i en mer sam-skapende sfære med andre mennesker, så står man ironisk nok alene.

La meg forklare.

Feministisk tankegang sier at alt en mann kan klare, kan også en kvinne klare. Vi kan skifte dekk og snekre verandaer om vi vil, på samme måte som en mann kan skifte bleier og koke lapskaus. Det regnes som «life skills» – ting man bare burde kunne for å få livet til å funke best mulig. Og det sier seg selv at man bør ha skills nok til å klare seg uansett hva livet kaster mot en.

Men dette betyr ikke at alle må gjøre alt hele tiden. Det fører til utbrenthet – noe flere og flere kvinner tilsynelatende begynner å merke. I alle fall jeg.

Det er rett og slett en dårlig ressursfordeling av kreftene i et samfunn. Om du har en bedrift du skal drive, så lar du ikke regnskapsføreren lasse paller, og du lar ikke selgeren male vegger heller. Du lar dem gjøre det de er gode på, isteden for at de skal bruke unødvendig mye krefter på å gjøre noe de ikke passer til. En regnskapsfører har kanskje sittet så mye over bøkene at han er dritgod på tall og økonomi, men han har kanskje ikke den fysiske styrken til å ta tunge løft og jobbe effektivt på lageret uten å skade seg. En som derimot har bedrevet en del tunge løft i sin tid kan gjøre det enklere, raskere og med mye mindre innsats. Og man krever i alle fall ikke at regnskapsføreren skal føre regnskap etter at han har tilbrakt halve dagen med å løfte ting han egentlig ikke burde løfte.

Med maskulint og feminint er det litt på samme måte. Menn prøver å gjøre alt selv, kvinner prøver å gjøre alt selv. Alle overbelastes, om man tror på den vestlige ideen om individualitet som det store målet. Ikke bare det, men vestlig samfunn overbelaster også selve kloden i sin higen etter evig vekst. Et eller annet sted må jo dette stoppe.

(Og jeg snakker ikke nødvendigvis om mann og kvinne som sådan her, fordi en mann kan ha feminin energi og en kvinne kan ha maskulin energi, men la oss nå bare for ordens skyld holde oss til begrepene mannlig og kvinnelig. Siden det er det som ser ut til å styre tankegangen for tiden.)

Det vi har utviklet oss bort fra, er naturen i form av et overordnet økologisk system.

I naturen er det sånn at alt fungerer sammen. Trær fungerer best når de har et godt utviklet nettverk av sopp i bakken under seg – de kommuniserer med hverandre på den måten. Skogbunnens mangfold avgjør hvor mange fugler som flyr i luften, fordi fugler trenger krypdyrene og insektene som igjen trenger et godt økosystem i bunnen. Fugler og smådyr sprer frø de spiser av frukt, gress, kongler og så videre, sånn at de igjen kan spre seg og spire andre steder. Det er et helt nettverk, og alle komponentene er på den ene eller andre måten gjensidig avhengige av hverandre.

Når barn kommer til verden, er de avhengige av foreldrene sine for at livet skal kunne fortsette. Om du noen gang har hatt en baby, vet du at det sannelig kjennes sånn for foreldrene også. Babyens behov er ditt behov, det går ikke å skille det. Følelsen du får når barnet ditt skriker, går langt forbi den følelsen du får når du bare vil få en ubehagelig lyd til å stoppe. Det er et behov der, en virkelig sterk trang. Du MÅ respondere. Du er med andre ord i en gjensidig avhengighet mellom mennesker.

Mange parterapeuter og psykologer ser også for seg at denne tilknytningen fortsetter blant voksne mennesker når de går inn i forhold med hverandre. Behovene er ikke lenger påtagelig fysiske; du vet du kan finne både varme, ly og mat på egenhånd, men emosjonelt er du fortsatt i et gjensidig avhengighetsforhold. En klem betyr emosjonell varme. En god middag servert når du kommer sliten hjem fra jobb, betyr omsorg. Og en armkrok om kvelden før du sovner, betyr trygghet.

Disse tingene betyr faktisk så mye for oss at vi begynner å distansere oss fra dem om det ikke kjennes stabilt. Et barn som opplever ustabile foreldre, vil, når det skjønner at alle forsøk på tilknytning er nyttesløse, stenge av og gå inn i det man kaller detachment. Det er en frakobling som skjer. Det er en psykologisk tilknytningsskade. Barnet vil oppføre seg som om foreldrene ikke betyr stort, og blir kanskje sint, uinteressert, overdrevent uavhengig eller utilnærmelig.

Og jeg tror det er det som skjer i de store linjene mellom menn og kvinner også. Kvinner har følt seg så undertrykte så lenge at de kobler seg av det som skulle vært et gjensidig avhengig forhold. Feminisme – i form av å hevde at man slett ikke trenger noen mann – er en kollektiv tilknytningsskade. Da har de gitt opp. Om kvinner hadde vært sikre på at menn ville stilt opp for dem, beskyttet dem og samtidig latt dem gi noe tilbake i forholdet, ville vi ikke hatt behov for å distansere oss. Da kunne vi fungert i et team.

Man kan også stille spørsmål om hva det var som skjedde med mennene. Distanserte de seg først? Er det det som er det grunnleggende problemet? Jeg vet ikke. Men kanskje de også har en dyp kollektiv tilknytningsskade å stri med.

Uansett har vi altså en verden hvor coacher er særdeles opptatt av å få kvinner til å erstatte menn med penger. Vi skal jobbe hardere, starte vår egen bedrift, tjene mer penger, skaffe oss flere ressurser, gjøre alt alene. Som igjen betyr større fare for utbrenthet, samtidig som vi forbruker mer. Det store huset man kjøper, bruker nesten nøyaktig like mye strøm om det bor en eller to der. To biler forurenser mer enn en. På den annen side er det mye å spare, både økonomisk og økologisk, på å bruke hagen for det den er verdt. Men da trengs flere hender enn dine, spesielt om dine er opptatt med å tjene dobbel inntekt på egenhånd.

Er du en feminin kvinne som ikke ser den helt store sjarmen med sjusifret inntekt, så er det lite veiledning å få. Det å forbedre livet, handler bare om materiell vinning. Det handler ikke om bærekraft, og det handler ikke om å få forhold til å fungere så man kan avlaste hverandre og skape noe fint sammen. Samtidig har forrige generasjon stadig mindre å lære bort til neste når det kommer til sameksistens.

Men om alle skal leve hyperindividualistiske liv… hvordan skal vi da få et samfunn til å fungere?

~Følg Skogfrue på Facebook og på Instagram!~

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *