Hverdagsliv

Fattigdomsfella

3. september 2018

Vet du hvilken TV-serie de burde lage? De burde lage en som heter Nav-fella eller fattigdomsfella, og la være å bry seg så mye om de som har rota det til for seg selv. Det er mange nok av oss andre som kunne trengt et mer samfunnsnyttig løft, for å si det sånn. Jeg tenker ofte at det burde bli satt litt mer fokus på det som er de reelle problemene med fattigdom, sånn at systemet kanskje kan forbedres en liten smule.

Og jeg vet ikke om du har tenkt over det, men det er en selvforsterkende spiral som gjerne går nedover om det slipper ut av kontroll. Her er en vanlig dag, full av potensielle problemer man ikke engang tenker over om man ikke har vært der:

 

Du våkner, står opp. Går i dusjen, der du bruker opp noen gamle sjamporester som du faktisk har spart på, både til hår og kropp. Så skal du kle på deg. Det betyr at du først må slåss med den gamle kommoden du har reparert førti ganger allerede, for å finne klær som både passer sammen med hverandre OG som ser noenlunde hele ut. Du håper du ikke har gått så mye opp eller ned i vekt, for du har faktisk ikke råd til å kjøpe deg klær i en annen størrelse om de du kjøpte på Fretex for 8 år siden ikke passer lenger. Og siden du ikke har kjøpt klær på en stund, så har du ikke spesielt mye å velge i. Du trøster deg med at du ikke har de helt store strømutgiftene på vaskemaskin. Men det er noe dritt når du har satt på mørkvasken, for den rommer faktisk ALLE klærne dine.

Frokost: hva du nå enn har i skapet. Du tenker at havregryn er fint, for det koster nesten ingenting.

Så skal arbeidsdagen begynne, og din eneste oppgave er å finne ut hvordan du skal betale husleia. Ny regel hos Husbanken: nå er det ikke lenger samlet inntekt pr år som teller, det er hva du tjente forrige måned. Det betyr at om Navs annenhver uke-utbetalinger tilfeldigvis blir tre stykker på en kalendermåned, så kan du ikke betale husleia den neste, om du ikke har fulgt hver krone med argusøyne. Du vil sende klage til Nav, men sosialhjelp utgjøres ikke på internet, så du må komme deg til byen for å fysisk levere et skjema. Buss koster 90 kroner tur/retur, og det er en ganske høy pris å betale for å klage på at du er fattig, så du må ta bilen. Og du håper at skolen ikke ringer med syk unge, for om du bruker opp det lille du har på tanken nå, så får du store problemer om du må hente ungen i tillegg.

Klokka er ikke 12 enda, men du har allerede kjempet 3-4 kamper i hodet ditt, og du begynner å bli sliten. Men nå skal du studere eller skrive jobbsøknader for å prøve å komme deg ut av dette her. Eller finne et oppdrag – hva som helst. Du oppdager igjen at det slett ikke er vanskelig å finne seg arbeid – den vanskelige biten er å finne noen som vil betale deg for det. Så for hver eneste sjanse du får, så jobber du gratis for «å vise hva du kan» og bygge CV og kontaktnettverk mens du venter på Den Store Muligheten. Du skriver billige blogginnlegg for annonsører som satser bredt på mange som som deg. Du jobber dobbelt så mye som du fakturerer for når du tar freelanceoppdrag. Du studerer på deg migrene for å få enda et vitnemål som ingen lar deg bruke, fordi jobbene ikke finnes.

Butikken. Du vet nøyaktig hva du har på kontoen til enhver tid, for det MÅ du, og det har nesten blitt en panisk tvangshandling å sjekke det nå. Og dagens store spørsmål er om du kan kjøpe både dopapir OG frosne grønnsaker. Du kommer på at du har noen tomflasker i bilen som akkurat tipper det over på riktig side.

Når du kommer hjem, blir du møtt av Kjøkkenbenken. Oppvaskmaskinen din er fra forrige millennium, og den vasker mer skittent enn den vasker rent. Det som står i den nå, har blitt vasket 8 ganger allerede, uten nevneverdig hell, og du har faktisk ikke den hundrelappen som kan kjøpe oppvaskmaskinrens engang. Du bretter opp armene for å vaske alt sammen for hånd. Skrubbe det rent. Du sender en tanke til normale kvinner, som bare kunne gått på Elkjøp og fiksa seg en ny oppvaskmaskin uten å tenke seg om.

Og SÅ kan du lage middag, før du kaster deg i gang igjen med enda et potensielt livsforbedrende prosjekt. Facebook forteller deg om alle de fantastiske måtene å tjene gratis penger på (ingen av dem virker), og du lengter uendelig etter et langt bad i det badekaret du heller ikke har råd til, men realiteten er at du blir sittende med en gammel og treg laptop på fanget mens du prøver å finne ut av ting. Gleden er stor når du får inn et oppdrag fra en amerikansk nettside. Gleden forsvinner i det øyeblikket du finner ut at når Nav trekker deg for antall arbeidstimer utført, så sitter du igjen med 30 kroner.

Du bestemmer deg for at FUCKIT, du har en utdannelse fra noen år siden som du burde få brukt til noe. Men du er utdatert. Du trenger å lese deg opp igjen. Men verden spytter deg i trynet for femte gang den dagen når du kontakter biblioteket for relevant hjelp: De tar faktisk ikke inn engelsk faglitteratur. Og siden du mistet studenttilgangen når du var ferdig studert, har du heller ikke tilgang på mer enn et lite utvalg fra Universitetsbibliotekenes bøker. Ikke har du råd til å kjøre frem og tilbake mellom bibliotekene heller, så ebøkene ville absolutt vært å foretrekke, men Nav lar deg ikke bli student igjen, så du vinker farvel til kompetansen din og setter på TV. De viser Luksusfellen. Du har lyst til å spy.

Du er akkurat litt for sulten når du legger deg, så du får ikke sove godt. Dagens mentale kamper har også satt seg i kroppen, sammen med alle de andre dagene, og du bestemmer deg for å gå til legen. Det er bare det at du må vente til neste gang du har 300 kroner til overs på kontoen, for legens inkassobyrå er hissige som illsinte veps og har allerede kosta deg flere hundrelapper du ikke har. Det er heller ikke noe stort poeng å reise til legen, for han bare konstaterer at du har et for høyt stressnivå i kroppen uten å gjøre noe mer med det. Utover å kreve 280 kroner for å fortelle deg det du allerede visst fra før, da. Han kan ikke sykemelde deg ut av fattigdom, akkurat, og du begynner etterhvert å pusle sammen at det er fattigdom som tar fra deg arbeidsevnen i utgangspunktet.

Etter en dårlig natts søvn står du opp igjen. Og det er rinse and repeat.

Dette er hvordan en dag under fattigdomsgrensa kan være. Dette er satt sammen av ting som faktisk har skjedd meg de siste årene. Alle disse tingene som kjennes som å vasse motstrøms i seigt vann, det er virkeligheten for folk.

Men neida, TV3. Send hjelpa til dem som bare brukte for mange kredittkort på champagne, dere. For all del. Ikke tenk på oss.

 

Følg meg på Facebook, Instagram og Bloglovin' så blir jeg glad! 🙂

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.