Det begynner visst å bli normalt?

God søndag, godtfolk!

Jeg tilbringer min søndag hos foreldrene mine, og bak meg her ser du det kirsebærtreet jeg kjøpte i fjor. Hva gjør man når man ikke har egen hage? Man annekterer litt av barndomshagen, selvsagt, for bær må man jo ha! Og det gleder mitt hjerte at treet mitt både har overlevd vinteren, og er fullt av knopper. Lykke!!

Og mens jeg er her, har jeg tenkt litt.

Du skjønner…

Jeg trodde jeg var så uvanlig.

Så unik og uvanlig. Spesiell, ikke sant? Min egen stil og ingen kunne fortelle meg hvilken trend jeg skulle følge, og alt det der.

Og jeg var vel kanskje også uvanlig en stund. Den gangen jeg måtte kjøpe mensbeger fra det store utland, og den gangen jeg måtte mase meg til at lokalbutikken skulle ta inn økologisk kjøttdeig, som en av de få som engang visste at økologisk var en mulighet. Det er over 10 år siden nå.

Men nå har vi kommet dithen, er jeg i ferd med å oppdage, at vi kan le litt av hele greia. «Husker du dengang vi brukte engangsbind og ikke visste bedre», liksom. Den gang «økologisk» var et salgsargument som var så godt at man kunne starte egne butikker på det. Det ble prøvd her i byen for et par år siden, men ble fort nedlagt. Rema1000 har bambustannbørster. Og det økologiske utvalget på Meny er så godt at du finner tidligere savnede kjøttdeig, samt smør, melk, spaghettisaus og sjokolade i øko-variant. Det er ikke lenger behov for alle de små, sære butikkene som dukker opp.

Det er på en måte bra. På en måte er det alt jeg noen gang har drømt om. Økologiske produkter til folket, lett å velge, god tilgang og til en ikke aldeles avskrekkende pris mange ganger heller. Jeg tror det skiller to-tre kroner på melka, og det har vi råd til. Vi er i ferd med å komme i mål. Vi klarte det!

Men det er litt rart likevel. «Kan det være….» , tenker jeg med litt sånn skrekkblandet fryd… «kan det være at jeg nå er å anse som… *svelger* …NORMAL? Hvordan i alle dager skjedde det?»

Og så får jeg litt sånn svetteperler trillende ned bakpå ryggen. For jeg vet ikke hvordan jeg gjør «normal». Jeg har ingen idé om hvem jeg er engang om jeg liksom er «normal». Jeg har danset mot strømmen siden jeg var 14. Jeg er vant til motstanden, til kampen, til å stå standhaftig for egne valg med sammebitte tenner og argumentasjonen på repeat i hodet i tilfelle jeg trenger den en gang.

Og nå trekker bare plutselig motstanderen på skuldrene av meg og plukker med seg et mensbeger på NELLY, av alle steder, før hun går på helsestudio for en time plogging.

Det er litt den følelsen du får når du er skikkelig gira for høy diskusjon, og motparten bare overser deg fordi du visstnok ikke har sagt noe radikalt likevel. Man blir ikke enige om å være uenige engang, liksom.

Og jeg bare…. Jada, neida, såeh.

Neida.

Jeg vet godt at det enda er en god del igjen før vi står i bærekraft. Men jeg ser at vi har kommet i gang, jeg ser at vi er mye mer bevisste nå enn vi var for 10 år siden.

Går det fort nok?

Antagelig ikke.

Men jeg tror det kommer til å gå veldig mye fortere de neste ti årene enn det har gjort frem til nå. For det er ikke så mye motstand lenger. Internet har sånn sett gjort underverker for oss, med tanke på både informasjon og inspirasjon. Tanker, ideer og oppskrifter sprer seg mye fortere. Se bare på denne bloggen her; akkurat nå er oppskriften på deodorant den mest leste. Fordi folk googler etter det. Folk er bevisste, og vil ha rene ting på huden.

Og så er spørsmålet, da, hva som er det neste steget? Hva som skjer når økologisk er normalt og folk har oppdaget de rene produktene?

Hvor skal vi gå videre derfra?

Jeg tipper det kommer til å handle om økonomi. Jeg tror det å jobbe hjemmefra blir det neste folk kommer til å kjempe for. Det kunne få styre sine egne dager, slippe å bruke bensin og olje for å komme seg på jobb, slippe å slite seg ut for å kunne nyte livet i et kvarter før det er på’n igjen.

Og jeg tror selvforsynthet kommer enda mer i fokus. Det å kunne høste sin egen mat, kortreist og hjemmedyrket, med alle gledene man får av hagearbeidet med på kjøpet.

Det er i alle fall mine drømmer, nå som jeg slipper å slåss for å få tak i økologisk kjøttdeig.

Hva drømmer du om?