Det begynner visst å bli normalt?

God søndag, godtfolk!

Jeg tilbringer min søndag hos foreldrene mine, og bak meg her ser du det kirsebærtreet jeg kjøpte i fjor. Hva gjør man når man ikke har egen hage? Man annekterer litt av barndomshagen, selvsagt, for bær må man jo ha! Og det gleder mitt hjerte at treet mitt både har overlevd vinteren, og er fullt av knopper. Lykke!!

Og mens jeg er her, har jeg tenkt litt.

Du skjønner…

Jeg trodde jeg var så uvanlig.

Så unik og uvanlig. Spesiell, ikke sant? Min egen stil og ingen kunne fortelle meg hvilken trend jeg skulle følge, og alt det der.

Og jeg var vel kanskje også uvanlig en stund. Den gangen jeg måtte kjøpe mensbeger fra det store utland, og den gangen jeg måtte mase meg til at lokalbutikken skulle ta inn økologisk kjøttdeig, som en av de få som engang visste at økologisk var en mulighet. Det er over 10 år siden nå.

Men nå har vi kommet dithen, er jeg i ferd med å oppdage, at vi kan le litt av hele greia. «Husker du dengang vi brukte engangsbind og ikke visste bedre», liksom. Den gang «økologisk» var et salgsargument som var så godt at man kunne starte egne butikker på det. Det ble prøvd her i byen for et par år siden, men ble fort nedlagt. Rema1000 har bambustannbørster. Og det økologiske utvalget på Meny er så godt at du finner tidligere savnede kjøttdeig, samt smør, melk, spaghettisaus og sjokolade i øko-variant. Det er ikke lenger behov for alle de små, sære butikkene som dukker opp.

Det er på en måte bra. På en måte er det alt jeg noen gang har drømt om. Økologiske produkter til folket, lett å velge, god tilgang og til en ikke aldeles avskrekkende pris mange ganger heller. Jeg tror det skiller to-tre kroner på melka, og det har vi råd til. Vi er i ferd med å komme i mål. Vi klarte det!

Men det er litt rart likevel. «Kan det være….» , tenker jeg med litt sånn skrekkblandet fryd… «kan det være at jeg nå er å anse som… *svelger* …NORMAL? Hvordan i alle dager skjedde det?»

Og så får jeg litt sånn svetteperler trillende ned bakpå ryggen. For jeg vet ikke hvordan jeg gjør «normal». Jeg har ingen idé om hvem jeg er engang om jeg liksom er «normal». Jeg har danset mot strømmen siden jeg var 14. Jeg er vant til motstanden, til kampen, til å stå standhaftig for egne valg med sammebitte tenner og argumentasjonen på repeat i hodet i tilfelle jeg trenger den en gang.

Og nå trekker bare plutselig motstanderen på skuldrene av meg og plukker med seg et mensbeger på NELLY, av alle steder, før hun går på helsestudio for en time plogging.

Det er litt den følelsen du får når du er skikkelig gira for høy diskusjon, og motparten bare overser deg fordi du visstnok ikke har sagt noe radikalt likevel. Man blir ikke enige om å være uenige engang, liksom.

Og jeg bare…. Jada, neida, såeh.

Neida.

Jeg vet godt at det enda er en god del igjen før vi står i bærekraft. Men jeg ser at vi har kommet i gang, jeg ser at vi er mye mer bevisste nå enn vi var for 10 år siden.

Går det fort nok?

Antagelig ikke.

Men jeg tror det kommer til å gå veldig mye fortere de neste ti årene enn det har gjort frem til nå. For det er ikke så mye motstand lenger. Internet har sånn sett gjort underverker for oss, med tanke på både informasjon og inspirasjon. Tanker, ideer og oppskrifter sprer seg mye fortere. Se bare på denne bloggen her; akkurat nå er oppskriften på deodorant den mest leste. Fordi folk googler etter det. Folk er bevisste, og vil ha rene ting på huden.

Og så er spørsmålet, da, hva som er det neste steget? Hva som skjer når økologisk er normalt og folk har oppdaget de rene produktene?

Hvor skal vi gå videre derfra?

Jeg tipper det kommer til å handle om økonomi. Jeg tror det å jobbe hjemmefra blir det neste folk kommer til å kjempe for. Det kunne få styre sine egne dager, slippe å bruke bensin og olje for å komme seg på jobb, slippe å slite seg ut for å kunne nyte livet i et kvarter før det er på’n igjen.

Og jeg tror selvforsynthet kommer enda mer i fokus. Det å kunne høste sin egen mat, kortreist og hjemmedyrket, med alle gledene man får av hagearbeidet med på kjøpet.

Det er i alle fall mine drømmer, nå som jeg slipper å slåss for å få tak i økologisk kjøttdeig.

Hva drømmer du om?

Vi trenger å finne opp en ny menneskerase

For at denne bloggposten skal gi noen mening, bør du antagelig lese denne først.

Men for å gi deg en liten recap likevel, så er det sånn at det er vår kultur som tillater at vi tenker og handler som vi gjør. Om vi ikke hadde kulturelle normer som fortalte oss at vi står hevet over skaperverket og kan gjøre hva vi vil med det, så hadde vi heller ikke valgt å utnytte naturen langt over evne. De gamle grekerne hadde for eksempel alle tekniske muligheter til å utnytte naturen langt mer enn de gjorde – men de lot være, fordi de hadde et tankegods som sa at det ikke var en god idé.

Vi må dermed se på hva kulturen vår inneholder.

Det betyr blant annet at vi må få et bevisst forhold til hvordan vi kulturelt fremstiller oss selv. Hvordan menneskeheten ser ut i filmer, i bøker, i sangtekster, og i fortellingene vi skaper om oss selv når vi skal skape mening ut av galskapen.

Kort fortalt har vi to historier gående, parallellt og i schizofren kontrast til hverandre.

For det første er vi, som jeg har fortalt før, fanget i en fortelling hvor vi er Guds utvalgte forvalter av naturen, og det er bare opp til oss hvordan vi skal skalte og valte med alle ressursene Han ga oss bare fordi. Dette er et religionshistorisk faktum, og det gjennomsyrer fortsatt veldig, veldig mye av hvordan vi tenker i dag. Selv om vi bor i verdens mest sekulære land.

Men.

Dette er hvor det begynner å bli avslørende.

Vi har også en annen historie om oss selv. Den er langt mindre flatterende.

Jeg ser på FernGully på Netflix nå – jeg anbefaler at du ser den om du ikke har sett den før. I den ser vi alt fra alvenes og skogens perspektiv. Mennesket er der – men som et hittil antatt mytologisk monster som har plaget livet av stakkars Batty og de andre laboratoriedyrene. Det samme ser vi i romanserien Ravneringene av Siri Pettersen, som har mange av de samme trekkene. Mennesket er i starten et mytologisk vesen som egentlig ikke skal eksistere der heller. Når de oppdager at vi finnes, og når de etterhvert kommer seg inn i vår verden, fremstilles vi i et ikke spesielt positivt lys. Vi er destruktive, og vi vil besørge vår egen undergang uansett hvor mye magi de prøver å sende vår vei.

Vi er altså både uovertrufne forvaltere i Guds navn OG destruktive monstre på en gang. Jeg skal ikke engang gå inn på hva dette gjør med selvbildet vårt akkurat nå, men du kan tenke deg selv hvordan det ville være for en ungdom å vokse opp og stadig høre om hvor slem og jævlig og dum han er, samtidig som han vokser opp med en slags selvsagt hovmodighet.

Det vi mangler – det vi mangler helt fuckings desperat – er en historie som funker.

Vi trenger å finne opp en ny menneskerase.

En rase som faktisk klarer å eksistere på planeten.

En rase som tar sitt ansvar for å rydde opp på alvor, men som også klarer å holde balansen med resten av naturen. Som respekterer de økologiske begrensingene, som forstår at mennesket er en del av naturen, og som akkurat nå kan fungere som en bro mellom det slemme mennesket og en framtid som, vel, FINNES.

Vi trenger desperat noen som kan vise oss hvordan vi gjør dette, og vi trenger å få denne rollemodellen inn som en sterk kulturell trope i litteratur, film, musikk og ethvert annet kulturelt produkt vi kan tenke oss.

Det begynner å dukke opp små lysglimt her og der. Maja Lunde gjør for eksempel en kjempegod jobb i Bienes historie og Blå, og det er fantastisk bra at det begynner å skje noe.

Men vi trenger så mye mer.

Vi trenger en helt ny, sammenhengende og sterk kulturell fortelling om et godt menneske, etter flere århundrer med bullshit.

Så hvis du er livsstilsblogger, forfatter, tekstprodusent eller hva som helst: skriv et godt menneske. Skap det. Foredle det, og få det ut i det kulturelle som en slags veiviser.

Det trenger ikke være perfekt. Ingen rollekarakterer er troverdige om de er perfekte med en gang. Vi trenger faktisk å se henne utvikle seg fra der vi, den generelle menneskeheten, er NÅ, sånn at hennes fotspor blir mulige for oss andre å gå i. Skriv det som en oppvåknings- eller danningshistorie om du vil. En coming-of-age story.

Men for Guds og Gudinnens skyld:

Skriv det.

Vær så snill. <3

 

Snart er det kvinnedag igjen

Om få dager er det kvinnedag igjen.

Denne gangen har jeg ett ønske.

Bruk dagen på å sette pris på de tradisjonelle kvinneverdiene. Ikke snakk ned muffinsbaking. Ikke se skjeivt på lusekofter. Ikke tenk at det er teit å bruke tid og krefter på potteplanter eller hagearbeid heller.

Just don’t.

Sett pris på røttene dine. Sett pris på all den endeløse innsatsen som har blitt lagt ned av dine formødre for at familien din i det hele tatt skulle bestå lenge nok til at du fikk se dagens lys. Nei, de var sikkert ikke konsernsjefer og de var sikkert ikke fremadstormende advokater. Hadde de vært det, er det ikke sikkert du hadde vært her engang. For det var de som sørget for å strikke varme klær til mann og barn. Det var de som tryllet frem all den næringen de kunne av nesten ingenting – av og til kanskje bare litt byggkorn og en fisk. Det var tradisjonelt de som dyrket jorda og melket kyr, mens mennene gjorde de tyngste og farligste tingene. Alle bidro. Alle gjorde sitt.

Likestilling? Hvem i all verden hadde tid og lyst og i det hele tatt mulighet til å undertrykke en kvinne i en verden hvor alle måtte gi alt de hadde fra morgen til kveld?

Jeg kjøper det ikke.

Faktisk tror jeg de skriveferdige akademikerne hadde forlest seg på Platon og Paulus og fant på hele greia for å forherlige sin egen forholdsvis ubetydelige innsats. Det er ikke seierherrene som skriver historien. Det er de som har tid og mulighet til å faktisk skrive. Så de satt der, da, med sine bleke puselanker, og skrev om hvor hysteriske kvinnene var. De var kanskje det også, disse akademikerfruene. Slett ikke rart (det hadde jeg også blitt). Men resten av landets kvinner var altså å finne i full kamp for å sikre familiens overlevelse, med grimete ansikter og slitne rygger. Side om side med mennene sine.

Dette var ikke et kjønnsproblem. Det var – og er – et kapitalismeproblem. Det rammer alle, uavhengig av om du har innover- eller utovertiss. Skal du skrike mot noe på kvinnedagen, så skrik mot dét.

Og tenk tilbake på dine formødre.

Reflekter over hvor hardt de jobba og hvor mye de sleit. Tenk over hvilke fantastiske ting de produserte. Tenk på hvor viktige de var for kulturen, for familien, for samfunnet. For deg.

Kjøp deg litt garn. Lær deg å strikke, og strikk ullsokker til noen du er glad i. Vev kjærlighet, beskyttelse og omtanke inn i hver maske. Forestill deg hvordan det var den gangen ditt håndverk var det eneste som holdt mannen din varm nok til å ikke få lungebetennelse.

Sett kakeingredienser på handlelista. Bak en god kake. Pass på at det du kjøper er økologisk, slik kvinnene før deg har tatt vare på husdyra etter aller beste evne. Tenk på at den kua som gir deg melk ville hatt et navn i gamle dager. Dagros, kanskje. Og at hun ville ha blitt godt tatt vare på av budeiene og husfrua.

Finn ut hvordan du skal fermentere, salte, safte, sylte og tørke mat, så den holder familien din mett frem til neste gang du kan høste eller slakte. Forestill deg hvordan det var den gangen Rema 1000 ikke lå rett borti gata, ved siden av Kiwi og Meny. Prøv å se for deg hvordan det ville vært om kvinnene før deg ikke hadde kunnskap og evne til å utnytte og ta vare på ressursene.

Lær deg alt som er å lære om hvordan formødrene dine hadde det og hva de gjorde.

Bare ikke snakk de tradisjonelle kvinneverdiene ned.

Spesielt ikke på kvinnedagen.

 

Om å snu tankegangen, del 1

Det er så mye som skrives om planeten og fremtiden vår. Mange vil løse problemene med ny teknologi. Andre igjen vil løse dem ved å tvinge alle til å kutte alt forbruk, helst ved politisk lovgivning og med straff som virkemiddel.  Det skorter faktisk ikke på (mer eller mindre) gode ideer. Vi er mennesker. Vi er utstyrt med hjerner som kan få til det mest utrolige om vi bare vil.

Men det er ikke så mange som har sett og forstått det egentlige problemet. Det grunnleggende, det som ligger under alt vi tenker og alt vi gjør med den fantastiske hjernen vi er utstyrt med fra naturens side. Det er kulturelt. Det er vårt kulturelle tankegods som har blitt kludret til. En del av dette kommer fra religionens påvirkning (selv om du kanskje ikke regner deg selv for spesielt religiøs), og en del av det kommer utenfra i form av påvirkning fra andre kulturer. Tenk Hollywood, for eksempel. Eller den boka du leste sist.

Det ligger alltid et verdigrunnlag under overflaten når noe formidles.

La oss ta religion først.

Vi er indoktrinert med at mennesket er naturens forvalter. Vi står på en måte over alt annet. Det var Adam som ga dyrene navn, for eksempel. Vi er ikke en del av skaperverket, vi står over det som en slags forhøyet skapning som kan skalte og valte akkurat som vi vil. Når kristendommen kom sigende inn over oss, fortrengte den en gammel spiritualitet som sa at mennesket er en del av alt som er. Den fortrengte synet på at naturen var besjelet med ånder, huldrefolk, alver og vetter. Den tok bort indianernes tankegods om Bror Bjørn og Moder Jord. Den tok vekk respekten for det som var levende. Dyr kommer ikke til himmelen – det dyriske er faktisk nærmere Satan selv enn Gud. Følgelig skal vi altså forsøke å strekke oss oppover og ut av våre naturlige behov. Vi må fjerne oss fra naturen for å bli mer guddommelige. Naturen demoniseres. Naturen må overvinnes.

Om du har dette i bakhodet neste gang du ser en film eller leser en bok, så vil du se hvordan dette tankegodset også gjentas og gjentas og gjentas i en selvforsterkende spiral i de kulturelle produktene vi tar inn.

Naturen har ingen egenverdi i vår nåværende kultur. Dukker den opp i en roman, er det ofte bare som en backdrop til den egentlige handlingen. Regnet som faller er ikke en del av noen større syklus av vannets ferd over og gjennom planeten. Det er isteden et vakkert bilde på hvor trist hovedpersonen er. Blomstene på enga er et bilde på kjærlighet og romantikk, det har ikke noe å gjøre med biene som får hele planeten til å fungere på grunn av dem.

Vi er rett og slett ulidelig selvsentrerte. Eller antroposentriske, som det heter på fagspråket. Vi får bare ikke nok av oss selv.

Vet du om en skjønnlitterær karakter som gjør noe som helst for planetens større gode istedenfor å bare forsyne seg av det som tilsynelatende bare blir servert? Har vi modellene som viser oss veien noe sted?

Alt dette koker ned til det jeg nevnte isted: Mennesket som naturens forvalter, som diktert av Gud Fader selv.

(Legg også merke til at Gud Fader er en transcendent skikkelse som befinner seg et sted langt der oppe i lufta. Hans motpol, den immanente Moder Jord (vi har egentlig mange jordgudinner; selv vår egen Tor med hammeren er sønn av Fjörgyn – som betyr nettopp Jord), har stort sett forsvunnet. Når hun dukker opp, er vi sinte på henne. Ofte fordi hun dristet seg til å gi oss menstruasjon.)

Vi bærer med oss mye tankegods som ikke akkurat er hensiktsmessig lenger. Det er ting i vår kultur som gjør at vi tenker som vi gjør. Som tillater at vi ødelegger planeten og dermed oss selv.

Hemmeligheten ligger dermed i å snu tankegangen. Det handler ikke bare om å tvinge seg selv til å gå til butikken og bare kjøpe økologisk potetgull istedenfor å kjøre og hamstre inn alt man har lyst på. Det handler om å finne tilbake til respekten, gleden, ydmykheten og takknemligheten vi pleide å føle for naturen den gang vi så henne som besjelet.

Det handler om å tillate at hun besjeles igjen. Vekke Moder Jord til live i minnet vårt og i tankene våre.

Det handler, helt ærlig, om å oppdra seg selv littegranne, istedenfor å oppføre seg som en bortskjemt liten dritunge.

 

Anbefalt lesning:

The Historical Roots of Our Ecologic Crisis, av Lynn White jr (en klassiker innen økolitteraturen)

 

Er du en froskemaker?

Du har helt sikkert hørt eventyrfortellingen mange ganger: En prinsesse finner en frosk, og hun må kysse ham for å sette ham fri fra forbannelsen. Fokuset ligger alltid på prinsen og prinsessen, og veldig sjelden får vi høre hva som egentlig skjedde før hun fant ham.

Det sies også at man må kysse en del frosker for å finne prinsen… men det er en ting man ofte overser. Nemlig den heksa som har gjort ham til en frosk i utgangspunktet.

Har du noen gang møtt en prins? Helt i starten var han oppmerksom og søt, og han oppførte seg virkelig som drømmemannen sammen med deg. Du var helt overbevist om at dette var ekte vare, at du endelig hadde funnet lykken og at du bare kunne gjøre deg klar for å leve lykkelig alle dine dager til ende. Men så begynte ting å skje. Dårlige ting. Og drømmeprinsen din viste seg å være et mareritt på to bein.

Og det kan godt hende han bare lekte med deg hele tida. Kanskje du rotet deg borti en skikkelig player og hadde maksimalt uflaks. Men kanskje det var noe annet som skjedde også.

Kanskje du faktisk demaskuliniserte ham. Kanskje du kysset prinsen og gjorde ham til en frosk.

Kanskje du, uten å vite det, faktisk er heksa i eventyret.

Kanskje du er froskemakeren.

 

Dronningkoden

Rett før jul kom jeg over en bok som heter The Queen’s Code, av Alison Armstrong. Det er en av de mest tankevekkende bøkene jeg har lest på lenge. Blant annet er en del av den viet til hvordan kvinner, ofte uten å vite det, demaskuliniserer menn og dermed tar fra dem både evnen og viljen til å være der for oss når vi trenger dem. Hvilket unektelig er en dårlig idé.

As the speaker slowly drew closer, he deliberately appraised Melissa’s pretty face and athletic figure. Then he smiled and said, “Oh, I see. You’re a Frog Farmer.” “A what?” Melissa demanded. “A Frog Farmer!”

 

Narrowing her eyes suspiciously, Melissa demanded, “And what exactly is a Frog Farmer?” “Well,” he replied with a lopsided grin, “some women turn frogs into princes. But that takes a queen, not a princess — or a shrew. Like most women, you, my dear, turn princes into frogs!”

 

Melissa’s gasp was echoed in the audience. Kimberlee’s friend sat down suddenly, glaring. The middle-aged man held out his hands, palms up, and shrugged his shoulders as if to say that it was a shame, but alas, nothing he could fix. As he walked back up the aisle, Melissa stuck out her tongue. Grumbling echoed around the room from women equally dissatisfied with the response. But Kimberlee was completely intrigued. She envisioned herself standing on the porch of a large white farmhouse with a field of frogs spread out before her. Each frog had a little human head with a face she recognized from her past. Kevin and Mathew looked up at her from the front row. Wow! she thought, I’m a Frog Farmer!

 

Armstrong, Alison A.. The Queen’s Code (Kindle Locations 80-86). PAX Programs, Inc.. Kindle Edition.

 

Vi er ulike

Kvinner og menn er forskjellige. Vi kommuniserer på helt fullstendig forskjellige måter. Og vi, spesielt hvis vi er mest vant til å forholde oss til andre kvinner, klarer ikke alltid å oversette det vi vil si til mannsk. Vi forventer også at han skal oppføre seg som en kvinne – vi vil at han skal være bestevenninnen vår; at han skal forstå oss intuitivt og si akkurat de rette tingene på akkurat det rette tidspunktet. Som en kvinne ville gjort. Når han ikke gjør det, tror vi han gjør det med vilje – fordi det er helt åpenbart for oss hvordan sånne situasjoner bør takles.

Men han er ikke en dårlig oppdratt, hårete kvinne, sier Armstrong. Han er en mann. Og det hjelper ikke deg om du straffer ham, kjefter på ham eller demaskuliniserer ham etter alle kunstens regler. Da skaper du jo bare flere problemer. Du gjør ham til en frosk. Men du vil ikke ha en frosk. Du vil ha en konge.

Hvis du er blant dem som kan se tilbake på en lang rekke frosker i livet ditt, eller har kommunikasjonsutfordringer med mennene i livet ditt nå, anbefaler jeg virkelig denne boken. Ikke bare forstår du mer av hvordan han tenker, men du får også vite hvordan du kan oversette deg selv sånn at han faktisk skjønner hva du sier. Derfra kan det begynne å gå den riktige veien igjen.

 

“Because there is no alternative: men and women are going to both be powerful, or both be weak. That is how it works.”

 

Armstrong, Alison A.. The Queen’s Code (Kindle Locations 1901-1902). PAX Programs, Inc.. Kindle Edition.