Fordelene med å være alenemor

I dag på kjøreturen hjem fra miniferien begynte jeg å tenke.

Sist jeg var på en tur som denne, var jeg sammen med barnefar og ei lita jente som da var 4 år gammel. På andre turer har det vært med andre kjærester, eller par med barn. Nå var jeg alene med ei jente på 10, og det er noen forskjeller der. Fordeler, til og med. Selv om planen min alltid var kjernefamilien, så går det an å tenke positivt om alenemortilværelsen også, spesielt når man er på ferietur.

Her er noe av det jeg kom på mens jeg kjørte i dag:

  1. Du bruker mindre penger på billetter.
  2. Du bruker mindre penger på mat.
  3. Det er mindre å pakke.
  4. …og dermed kan du reise mer.
  5. Du får mer tid sammen med det eneste mennesket du har med. Og det er det viktigste mennesket.
  6. Dette lille mennesket får bidra mer, for hun er mer til hjelp enn i veien for stressa voksne.
  7. Du bestemmer selv hva du skal ha til middag og når du skal ha det, i samråd med din datter.
  8. Du har ingen sur gubbe som maser om at du skal bli ferdig.
  9. …eller klikker på trafikken.
  10. …eller blånekter å se på kartet.
  11. Vil du stoppe og gjøre yoga ved et vakkert vann, så stopper du og gjør yoga ved et vakkert vann.
  12. Vil du bli en natt til, så blir du en natt til, fordi du har full frihet til å gjøre det bare fordi du og datteren din har lyst.

 

Jeg tror faktisk jeg kan like det!

 

Derfor bør du ha dyr (selv om de er i bur)

Da jeg var liten, vokste jeg opp i det de fleste etterhvert yndet å kalle en dyrehage. På rommet mitt har jeg hatt både hamster, marsvin, undulater og fisker – og på det som nå er vaskerom, bodde det en papegøye (hele det rommet var faktisk «bur» – vi hadde en nettingramme som dør, bare, og der bodde han sammen med noen undulater han bestemt mente bare var hans). I stua stod det et digert akvarium (pappas hobbyprosjekt, han drev med oppdrett), og søstrene mine hadde minst like mange dyr som jeg hadde på mitt rom. I tillegg hadde vi en chinchilla som het Tertit. Han bodde i den gamle gangen. Og en dvergkanin som het Rulle. Han bodde på kjøkkenet.

Vi hadde hunder også. Alltid. Og senere en katt, som jeg fikk når jeg flyttet ut for første gang. Det funka ikke helt med den første husverten, så jeg dro hjem igjen etter ikke så lenge. Når jeg flyttet ut igjen, fikk jeg ikke med meg katten. Da hadde han visst på en eller annen merkelig måte blitt mamma sin.

Ute? Der hadde vi hest. I hagen. Barndomshjemmet mitt er ikke en gård eller en småbruk, det er en helt vanlig (men relativt stor) tomt med plen og hus, rett ved Europaveien. Men hest hadde vi. I det ombygde uthuset. Folan het han. Og som stallkamerat hadde han en stor, hvit kanin.

Senere, når vi ikke hadde hest lenger, ble stallen redningssted for andre dyr vi kom over. Vi har hatt en skadet ugle der. Og et ekorn. Og drøssevis med små skapninger som kræsjet med kjøkkenvinduet. Eller dyr vi kom over langs veien – så vi noe som hadde skadet seg og trengte litt trygghet, pakket vi dem inn og plasserte dem i stallen til de var i form til å bli sluppet ut igjen.

Hele min barndom består av dyr. De var overalt. Ikke et eneste øyeblikk av den foregikk uten en liten venn eller fler tilstede. Små skapninger, store personligheter.

Og det gjorde noe med meg.

For det første ga det meg kunnskap om de forskjellige artene og dyrehold generelt. Jeg vet hva som skal til for at undulater legger egg, og jeg vet hvordan man håndterer fugleunger sånn at de blir fortrolige med mennesker (en av dem flyttet til min venninne, og den lærte sågar å prate!). Jeg vet at litt potetmel på ørene til en cocker spaniel gjør at pelsen blir fluffy og fin igjen, og at den fort får øreverk om man ikke passer på at ørene tørker godt inni etter et bad. Og jeg vet at det er relativt dumt å skille to hamstere som slåss uten å ha på en hanske (au).

For det andre, og kanskje enda viktigere: Jeg forstår dyr. Jeg vet hva det betyr når en papegøye bruser seg opp og blir smal i øynene. Jeg kan se forskjell på en hund som bjeffer fordi den er sint og en som bjeffer fordi den er glad – og en som er begge deler og ikke helt får bestemt seg for hvordan han skal håndtere din ankomst. Jeg skjønner hva hesten har i tankene når den plutselig stopper og begynner å skrape med hoven i sanda. Og jeg vet at chinchillaens plutselig irriterte kjefting gjerne kommer av at det enten fløy en fugl forbi vinduet – eller at noen snorka for høyt på rommet ved siden av.

Jeg lærte også at en undulat ikke bare er en undulat – noen er glade sjeler som kan synge deg svett i ørene av bare livsglede, mens andre er vimsete, stressa eller supernysgjerrige. (Du har ikke spist ostesmørbrød før du har hatt en undulat som har vasset lykkelig rundt i ketsjupen din.) Og at en hund ikke nødvendigvis forstår sin egen størrelse og posisjon her i verden (etter å ha sett tidligere nevnte cocker spaniel bli rasende på en diger schäfer ved navn King).

Alt dette er ting jeg egentlig ikke vet at jeg vet. Dette er kunnskap og forståelse som har sneket seg inn i meg uten at jeg har vært det bevisst. Fordi jeg ble født inn i et hjem som allerede hadde noen fine personligheter i dyreskikkelse, og fordi familien min på ingen måte sluttet å vokse etter at min yngste søster ble født.

Og det forklarer antagelig veldig mye av min naturforståelse i dag.

 

Nå er det jeg som er forelder. Det er jeg som skaper et av de to hjemmene min datter vokser opp i. Det er jeg som skal gi henne det jeg mener hun trenger. Og dyr må være en viktig del av det – selv om jeg etterhvert både ble allergisk mot ganske mye og begynte å bli svært skeptisk til dyr i fangenskap generelt. Ville jeg lære henne at dyr bare bor i bur for hennes egen fornøyelses skyld? At dyr var avhengige av mennesker for å overleve? Tankene har vært mange. Skepsisen har vært stor. Men jeg har også (såvidt) begynt å forstå hva som skjer med mennesker når de ikke får noen kontakt med dyr, og dermed ikke egentlig forstår at det finnes en hel verden der ute som ikke fungerer på menneskenes premisser.

Det er nemlig ganske vanskelig å se utenom sin egen forståelse når man har tatt den for gitt siden man var 4 år selv. Det er nesten umulig å forestille seg hva andre folk oppfatter når de møter et dyr, når de ikke er vant til det. Men det jeg ser, har fått meg til å revurdere alle tanker om dyr i fangenskap igjen.

For nå skjønner jeg hvor absolutt grunnleggende viktig det er å forholde seg til andre arter enn seg selv, på en god måte, i hverdagen, gjennom livet sitt. Det er bare da man kan forstå. Lære dyrenes språk. Virkelig fatte at dyr ikke er leketøy, virkelig forstå at de er levende skapninger med behov og personligheter som de faktisk kommuniserer til deg så fort du har vunnet deres tillit. At de faktisk ikke er der for å dekke dine behov, på noen måte, annet enn å la deg være i et fint forhold med dem.

Vi har en chinchilla nå, ved navn Småen. Han har bodd her i to og et halvt år, omtrent, i et stort bur (tenk dobbelt klesskap i takhøyde) som huldreungens pappa snekret for oss. Og jeg har sett hvordan ungen har vokst og blomstret og lært nettopp å forstå ham, håndtere ham omsorgsfullt og riktig, og utvide sine egne horisonter for hva kommunikasjon er. Hun vet nå hva lydene og kroppsspråket betyr. Hvordan bæsjen skal se ut, og hva vi må gjøre om den er feil. Hvilke tegn hun skal se etter for å passe på at han har det bra.

Jeg kan ikke gi henne hele den oppveksten jeg selv hadde (for hvor i alle dager skal jeg ha en hest og en papegøye i denne leiligheten?), men jeg kan gjøre litt. I forigårs snakket jeg med han som eier dyrebutikken, og vi er nå på leting etter en ung undulat til oss. Planen er etterhvert å ha to, samt å finne en chinchilla til, som kan gå sammen med han vi har. Har vi flaks, kan vi kanskje til og med håpe på undulategg om en stund!

Men jeg kjente langt inn i magen hvor riktig den avgjørelsen var når han fortalte meg at familier ikke kjøper smådyr lenger. Det er stor forskjell på unger før og nå – før fikk de kaniner, hamster og marsvin, men etterspørselen har gått ned. Unger i dag har ikke fjær- og pelskledde venner på rommet sitt, sånn som jeg hadde.

Jeg vet ikke hvorfor det har blitt sånn. Men jeg mistenker at det ikke er fordi de fleste barn nå bor på et småbruk der kaninene føder nye kaninunger og undulatene legger sine egne egg. Jeg er, for å være ærlig, veldig redd det er fordi ungene nå sitter med trynet i en skjerm og bare hører om dyr på TV eller såvidt ser dem på det årlige familieparkbesøket.

Et barn som bare kan snakke menneskespråk, er et fattig barn.

Og jeg er livredd for hva som skjer med kloden hvis neste generasjon ikke vet hvordan et kaninhjerte banker under varm pels. Om deres verden bare skal bestå av døde ting som kan erstattes når skjermen sprekker.

For en verden full av folk som bare registrerer sin egen eksistens, blir fort ødelagt.

 

Hadde du dyr når du var liten?

Har barna dine dyr nå?

Fortell! 🙂

Det begynner visst å bli normalt?

God søndag, godtfolk!

Jeg tilbringer min søndag hos foreldrene mine, og bak meg her ser du det kirsebærtreet jeg kjøpte i fjor. Hva gjør man når man ikke har egen hage? Man annekterer litt av barndomshagen, selvsagt, for bær må man jo ha! Og det gleder mitt hjerte at treet mitt både har overlevd vinteren, og er fullt av knopper. Lykke!!

Og mens jeg er her, har jeg tenkt litt.

Du skjønner…

Jeg trodde jeg var så uvanlig.

Så unik og uvanlig. Spesiell, ikke sant? Min egen stil og ingen kunne fortelle meg hvilken trend jeg skulle følge, og alt det der.

Og jeg var vel kanskje også uvanlig en stund. Den gangen jeg måtte kjøpe mensbeger fra det store utland, og den gangen jeg måtte mase meg til at lokalbutikken skulle ta inn økologisk kjøttdeig, som en av de få som engang visste at økologisk var en mulighet. Det er over 10 år siden nå.

Men nå har vi kommet dithen, er jeg i ferd med å oppdage, at vi kan le litt av hele greia. «Husker du dengang vi brukte engangsbind og ikke visste bedre», liksom. Den gang «økologisk» var et salgsargument som var så godt at man kunne starte egne butikker på det. Det ble prøvd her i byen for et par år siden, men ble fort nedlagt. Rema1000 har bambustannbørster. Og det økologiske utvalget på Meny er så godt at du finner tidligere savnede kjøttdeig, samt smør, melk, spaghettisaus og sjokolade i øko-variant. Det er ikke lenger behov for alle de små, sære butikkene som dukker opp.

Det er på en måte bra. På en måte er det alt jeg noen gang har drømt om. Økologiske produkter til folket, lett å velge, god tilgang og til en ikke aldeles avskrekkende pris mange ganger heller. Jeg tror det skiller to-tre kroner på melka, og det har vi råd til. Vi er i ferd med å komme i mål. Vi klarte det!

Men det er litt rart likevel. «Kan det være….» , tenker jeg med litt sånn skrekkblandet fryd… «kan det være at jeg nå er å anse som… *svelger* …NORMAL? Hvordan i alle dager skjedde det?»

Og så får jeg litt sånn svetteperler trillende ned bakpå ryggen. For jeg vet ikke hvordan jeg gjør «normal». Jeg har ingen idé om hvem jeg er engang om jeg liksom er «normal». Jeg har danset mot strømmen siden jeg var 14. Jeg er vant til motstanden, til kampen, til å stå standhaftig for egne valg med sammebitte tenner og argumentasjonen på repeat i hodet i tilfelle jeg trenger den en gang.

Og nå trekker bare plutselig motstanderen på skuldrene av meg og plukker med seg et mensbeger på NELLY, av alle steder, før hun går på helsestudio for en time plogging.

Det er litt den følelsen du får når du er skikkelig gira for høy diskusjon, og motparten bare overser deg fordi du visstnok ikke har sagt noe radikalt likevel. Man blir ikke enige om å være uenige engang, liksom.

Og jeg bare…. Jada, neida, såeh.

Neida.

Jeg vet godt at det enda er en god del igjen før vi står i bærekraft. Men jeg ser at vi har kommet i gang, jeg ser at vi er mye mer bevisste nå enn vi var for 10 år siden.

Går det fort nok?

Antagelig ikke.

Men jeg tror det kommer til å gå veldig mye fortere de neste ti årene enn det har gjort frem til nå. For det er ikke så mye motstand lenger. Internet har sånn sett gjort underverker for oss, med tanke på både informasjon og inspirasjon. Tanker, ideer og oppskrifter sprer seg mye fortere. Se bare på denne bloggen her; akkurat nå er oppskriften på deodorant den mest leste. Fordi folk googler etter det. Folk er bevisste, og vil ha rene ting på huden.

Og så er spørsmålet, da, hva som er det neste steget? Hva som skjer når økologisk er normalt og folk har oppdaget de rene produktene?

Hvor skal vi gå videre derfra?

Jeg tipper det kommer til å handle om økonomi. Jeg tror det å jobbe hjemmefra blir det neste folk kommer til å kjempe for. Det kunne få styre sine egne dager, slippe å bruke bensin og olje for å komme seg på jobb, slippe å slite seg ut for å kunne nyte livet i et kvarter før det er på’n igjen.

Og jeg tror selvforsynthet kommer enda mer i fokus. Det å kunne høste sin egen mat, kortreist og hjemmedyrket, med alle gledene man får av hagearbeidet med på kjøpet.

Det er i alle fall mine drømmer, nå som jeg slipper å slåss for å få tak i økologisk kjøttdeig.

Hva drømmer du om?

Vi trenger å finne opp en ny menneskerase

For at denne bloggposten skal gi noen mening, bør du antagelig lese denne først.

Men for å gi deg en liten recap likevel, så er det sånn at det er vår kultur som tillater at vi tenker og handler som vi gjør. Om vi ikke hadde kulturelle normer som fortalte oss at vi står hevet over skaperverket og kan gjøre hva vi vil med det, så hadde vi heller ikke valgt å utnytte naturen langt over evne. De gamle grekerne hadde for eksempel alle tekniske muligheter til å utnytte naturen langt mer enn de gjorde – men de lot være, fordi de hadde et tankegods som sa at det ikke var en god idé.

Vi må dermed se på hva kulturen vår inneholder.

Det betyr blant annet at vi må få et bevisst forhold til hvordan vi kulturelt fremstiller oss selv. Hvordan menneskeheten ser ut i filmer, i bøker, i sangtekster, og i fortellingene vi skaper om oss selv når vi skal skape mening ut av galskapen.

Kort fortalt har vi to historier gående, parallellt og i schizofren kontrast til hverandre.

For det første er vi, som jeg har fortalt før, fanget i en fortelling hvor vi er Guds utvalgte forvalter av naturen, og det er bare opp til oss hvordan vi skal skalte og valte med alle ressursene Han ga oss bare fordi. Dette er et religionshistorisk faktum, og det gjennomsyrer fortsatt veldig, veldig mye av hvordan vi tenker i dag. Selv om vi bor i verdens mest sekulære land.

Men.

Dette er hvor det begynner å bli avslørende.

Vi har også en annen historie om oss selv. Den er langt mindre flatterende.

Jeg ser på FernGully på Netflix nå – jeg anbefaler at du ser den om du ikke har sett den før. I den ser vi alt fra alvenes og skogens perspektiv. Mennesket er der – men som et hittil antatt mytologisk monster som har plaget livet av stakkars Batty og de andre laboratoriedyrene. Det samme ser vi i romanserien Ravneringene av Siri Pettersen, som har mange av de samme trekkene. Mennesket er i starten et mytologisk vesen som egentlig ikke skal eksistere der heller. Når de oppdager at vi finnes, og når de etterhvert kommer seg inn i vår verden, fremstilles vi i et ikke spesielt positivt lys. Vi er destruktive, og vi vil besørge vår egen undergang uansett hvor mye magi de prøver å sende vår vei.

Vi er altså både uovertrufne forvaltere i Guds navn OG destruktive monstre på en gang. Jeg skal ikke engang gå inn på hva dette gjør med selvbildet vårt akkurat nå, men du kan tenke deg selv hvordan det ville være for en ungdom å vokse opp og stadig høre om hvor slem og jævlig og dum han er, samtidig som han vokser opp med en slags selvsagt hovmodighet.

Det vi mangler – det vi mangler helt fuckings desperat – er en historie som funker.

Vi trenger å finne opp en ny menneskerase.

En rase som faktisk klarer å eksistere på planeten.

En rase som tar sitt ansvar for å rydde opp på alvor, men som også klarer å holde balansen med resten av naturen. Som respekterer de økologiske begrensingene, som forstår at mennesket er en del av naturen, og som akkurat nå kan fungere som en bro mellom det slemme mennesket og en framtid som, vel, FINNES.

Vi trenger desperat noen som kan vise oss hvordan vi gjør dette, og vi trenger å få denne rollemodellen inn som en sterk kulturell trope i litteratur, film, musikk og ethvert annet kulturelt produkt vi kan tenke oss.

Det begynner å dukke opp små lysglimt her og der. Maja Lunde gjør for eksempel en kjempegod jobb i Bienes historie og Blå, og det er fantastisk bra at det begynner å skje noe.

Men vi trenger så mye mer.

Vi trenger en helt ny, sammenhengende og sterk kulturell fortelling om et godt menneske, etter flere århundrer med bullshit.

Så hvis du er livsstilsblogger, forfatter, tekstprodusent eller hva som helst: skriv et godt menneske. Skap det. Foredle det, og få det ut i det kulturelle som en slags veiviser.

Det trenger ikke være perfekt. Ingen rollekarakterer er troverdige om de er perfekte med en gang. Vi trenger faktisk å se henne utvikle seg fra der vi, den generelle menneskeheten, er NÅ, sånn at hennes fotspor blir mulige for oss andre å gå i. Skriv det som en oppvåknings- eller danningshistorie om du vil. En coming-of-age story.

Men for Guds og Gudinnens skyld:

Skriv det.

Vær så snill. <3

 

Snart er det kvinnedag igjen

Om få dager er det kvinnedag igjen.

Denne gangen har jeg ett ønske.

Bruk dagen på å sette pris på de tradisjonelle kvinneverdiene. Ikke snakk ned muffinsbaking. Ikke se skjeivt på lusekofter. Ikke tenk at det er teit å bruke tid og krefter på potteplanter eller hagearbeid heller.

Just don’t.

Sett pris på røttene dine. Sett pris på all den endeløse innsatsen som har blitt lagt ned av dine formødre for at familien din i det hele tatt skulle bestå lenge nok til at du fikk se dagens lys. Nei, de var sikkert ikke konsernsjefer og de var sikkert ikke fremadstormende advokater. Hadde de vært det, er det ikke sikkert du hadde vært her engang. For det var de som sørget for å strikke varme klær til mann og barn. Det var de som tryllet frem all den næringen de kunne av nesten ingenting – av og til kanskje bare litt byggkorn og en fisk. Det var tradisjonelt de som dyrket jorda og melket kyr, mens mennene gjorde de tyngste og farligste tingene. Alle bidro. Alle gjorde sitt.

Likestilling? Hvem i all verden hadde tid og lyst og i det hele tatt mulighet til å undertrykke en kvinne i en verden hvor alle måtte gi alt de hadde fra morgen til kveld?

Jeg kjøper det ikke.

Faktisk tror jeg de skriveferdige akademikerne hadde forlest seg på Platon og Paulus og fant på hele greia for å forherlige sin egen forholdsvis ubetydelige innsats. Det er ikke seierherrene som skriver historien. Det er de som har tid og mulighet til å faktisk skrive. Så de satt der, da, med sine bleke puselanker, og skrev om hvor hysteriske kvinnene var. De var kanskje det også, disse akademikerfruene. Slett ikke rart (det hadde jeg også blitt). Men resten av landets kvinner var altså å finne i full kamp for å sikre familiens overlevelse, med grimete ansikter og slitne rygger. Side om side med mennene sine.

Dette var ikke et kjønnsproblem. Det var – og er – et kapitalismeproblem. Det rammer alle, uavhengig av om du har innover- eller utovertiss. Skal du skrike mot noe på kvinnedagen, så skrik mot dét.

Og tenk tilbake på dine formødre.

Reflekter over hvor hardt de jobba og hvor mye de sleit. Tenk over hvilke fantastiske ting de produserte. Tenk på hvor viktige de var for kulturen, for familien, for samfunnet. For deg.

Kjøp deg litt garn. Lær deg å strikke, og strikk ullsokker til noen du er glad i. Vev kjærlighet, beskyttelse og omtanke inn i hver maske. Forestill deg hvordan det var den gangen ditt håndverk var det eneste som holdt mannen din varm nok til å ikke få lungebetennelse.

Sett kakeingredienser på handlelista. Bak en god kake. Pass på at det du kjøper er økologisk, slik kvinnene før deg har tatt vare på husdyra etter aller beste evne. Tenk på at den kua som gir deg melk ville hatt et navn i gamle dager. Dagros, kanskje. Og at hun ville ha blitt godt tatt vare på av budeiene og husfrua.

Finn ut hvordan du skal fermentere, salte, safte, sylte og tørke mat, så den holder familien din mett frem til neste gang du kan høste eller slakte. Forestill deg hvordan det var den gangen Rema 1000 ikke lå rett borti gata, ved siden av Kiwi og Meny. Prøv å se for deg hvordan det ville vært om kvinnene før deg ikke hadde kunnskap og evne til å utnytte og ta vare på ressursene.

Lær deg alt som er å lære om hvordan formødrene dine hadde det og hva de gjorde.

Bare ikke snakk de tradisjonelle kvinneverdiene ned.

Spesielt ikke på kvinnedagen.