Håpet som forsvant

Håp er viktig for mennesker. Det er håpet som får oss til å stå opp om morgenen. Og det er håpet som driver oss i positiv retning, som lar oss gjøre de gode valgene, og som løfter oss opp – både på individnivå og på samfunnsnivå. Sånn har det alltid vært.

Sånn ligger det også som en positiv, rød tråd i tradisjonell litteratur. Du vet, helten får et kall. Han møter motgang og prøvelser, og av og til ser det fullstendig håpløst ut, men så begynner sola å skinne igjen. Det går bra til slutt. Helten kommer hjem igjen, med makten eller medisinen eller trylleformelen eller hva det nå enn er han trenger for å rydde opp i situasjonen. Alt ordner seg.

Men nå er det ikke sånn lenger.

De lykkelige avslutningene ser ut til å være forbi, i alle fall i de bøkene jeg har lest i det siste. De som handler om klima og miljø. Det er visst vanskelig å forestille seg at dette kan gå bra – i beste fall ender vi opp med fattige klisjeer om demokratiet. Så lenge vi bare har Demokratiet, må vite, så vil alt ende vel, fordi Folket bestemmer og Folket vil at Alle skal ha det bra.

Men hvem faen er denne Folket?

For min del begynte alle illusjoner om demokrati å dø for lenge siden. Og de fortsetter å dø enda litt mer hvert eneste stortings- og lokalvalg. Folket stemmer nemlig ikke for planeten. De stemmer for idiotiske ting som lavere bensinavgift og muligheten for ribbe på julaften og kvinners rett til å delta i superoverforbruket, men de stemmer ikke for planeten.

Samtidig sitter jeg og jobber akademisk med de samme spørsmålene. Der triangulerer man nå grovt fortalt mellom tre hovedpunkter, så vidt jeg kan se. Den ene delen er de som endelig tør skrive Modige, Vågale og Banebrytende Ting som at dyr kanskje faktisk har personlighet og kan skape egne kulturer seg i mellom, hvor dyrene lærer av hverandre og ikke bare er automatiske maskiner som vi kan utnytte (ja, det er sjokkerende, jeg vet det – men de skarpeste hodene blant oss har først nå begynt å tenke den tanken). Den andre delen prøver å finne praktiske løsninger, som for eksempel å forske på hvordan landskapet kan integreres i pedagogikken på en bedre måte i henhold til FNs bærekraftmål (bare ikke fortell dem at hele vår kultur er gjennomgående antroposentrisk og feilslått, for det vil de ikke høre på).

Og den tredje delen, de som virkelig tenker alle tankene helt ut… de erklærer nå håpet for å være dødt. Hele den menneskelige visjon om vekst og fremgang og foredling av sinnet og alt det der… Den er offisielt død. Det er ikke lenger mulig å bli mer foredlet enn vi allerede er. Ressursene er snart oppbrukt. Og uansett… Vi har vel egentlig aldri vært moderne, mener Latour. Det hele var bare en illusjon i utgangspunktet.

Det er dette som gjenspeiler seg i skjønnlitteraturen også. Det håpet som finnes, plasseres ofte i demokratiet. Meanwhile, i vår virkelige verden, er det jo faktisk demokratiet som har føkka det opp. Vi har hatt stemmerett for alle i 106 år, uten at det har bidratt nevneverdig mye til Norges grønne utvikling. Faktisk sammenfaller årstallet for allmenn stemmerett ganske nøyaktig med den industrielle revolusjonen i Norge. Industri og demokrati er dermed sammenføyet som uekte tvillinger, dypt i roten av vår folkesjel. Det kan vise seg å bli vanskelig å separere dem igjen.

Jada, det finnes også masse litteratur som sier at hjernevask og totalitære regimer er en forferdelig dårlig idé – men da, vet du, da kommer jo alltid Folket til sin rett. Friheten er de ikke interessert i å miste. Da kaster de heller planeten.

Jeg håper veldig på at det finnes forfattere der ute som klarer å dikte opp en annen vei ut av uføret enn å forbli stuck i klisjeen demokrati vs hjernevask. Man skal nemlig ikke kimse av diktning. Diktning er viktig. Bjørnstjerne Bjørnsson sies å ha diktet opp Norge som vi kjenner det i dag, i en brytningstid hvor mye nytt måtte visualiseres og settes ord på for at det i det hele tatt skulle kunne bli manifestert virkelighet.

Det er på tide at noen tenker nye tanker og formidler dem. Vi er i en ny brytningstid. Vi trenger nye ideer. Liksomtvillingene må separeres med en happy ending.

Ellers må jeg nok snart si meg enig med de dystreste akademikerne.

Da er håpet dødt.

En Skogfrue blir konservativ: Om barnefattigdom

Jeg har alltid likt å tenke på meg selv som relativt liberal. Frihetskonseptet har alltid virket forlokkende på meg, og jeg har aldri med verken letthet eller velvilje tilpasset meg mengden om jeg på noen måte kunne slippe det. Det vet egentlig alle som kjenner meg i det virkelige livet, tror jeg (og jeg vet hvem av dere som ler høyt når dere leser dette).

Men nå sitter jeg altså her og vurderer…

Jeg vurderer å stemme KrF ved neste valg. Og jeg vurderer til og med å melde meg inn.

Hedningen vurderer å stemme KrF.

Det holder meg våken om nettene, for å si det sånn.

Men sånn er det.

Du skjønner det at liberale meg har blitt kastet ut i fattigdom. Ikke bare en gang. TRE ganger har drømmen bristet. Og nå begynner jeg etterhvert å ta tegninga: Velg dine menn med omhu. Selv om vi lever i 2018, har det fortsatt alt å si hvem du får barn sammen med. Få barn med en blakk fyr som er troende til å stikke (eller bli sammen med en etter at du har fått barn), og livet ditt er faktisk ødelagt om du ikke selv genererer relativt mye inntekt for egen maskin.

Her har du noen kalde fakta å tygge på:

Bufdir melder om at barn fra brutte samlivsforhold har fire ganger så høy risiko for å ende opp i barnefattigdom som barn med intakte familier:

Barn i familier med enslig forsørger, særlig kvinner, har større risiko for å vokse opp med lav inntekt. Barn som har opplevd et samlivsbrudd mellom foreldrene, har fire ganger så stor sannsynlighet for å havne i lavinntektsgruppen, sammenlignet med barn som ikke har det. Foreldrenes samlivsbrudd kan dermed bli en vei inn i fattigdom. KILDE

 

Bufdir meldte også i 2013 om at lavinntekt ikke nødvendigvis bare rammer de arbeidsledige:

En enslig forsørger med to barn har inntekt under lavinntektsgrensen hvis inntekt etter skatt er 321 000 kroner per år eller mindre. KILDE

 

Hvis man betaler 30% skatt, så må man altså ha en årsinntekt på ca 470 000 kroner eller mer i 2013-penger for å ikke havne under fattigdomsgrensa om man forsørger to barn.

Det betyr at de fleste jeg kjenner her i området ville vært fattige om de ble enslige. Her jobbes det for det meste i barnehager, i frisørsalonger, på eldresenter og i klesbutikker, og godt betalte jobber er vanskelige å finne. Det hjelper aldeles ikke å «stå opp om morran» – for pengene du tjener i en vanlig 100% stilling er jo slett ikke nok. Ikke hjelper det med fler lavtlønns-arbeidsplasser heller, annet enn at det får tallene til Nav til å se litt bedre ut.

Kjøpe deg ditt eget bosted når du er alene med barn som er oppført på deg? Det kan du bare glemme med en gang. Ungene regnes som en så stor og varig utgift i budsjettet ditt at banken ikke gir deg lån på en normal inntekt. En av de tingene man er bekymret for med fattige barn, er at de kan bli tvunget til å flytte hit og dit fordi leiekontrakter opphører eller standarden på boligen er for dårlig. Da må ungene kanskje begynne på nytt i nye nabolag og på nye skoler, og rekker aldri å få et solid fotfeste noe sted.

(Selv rakk jeg å bo i den første leiligheten jeg leide som alenemor i 7 måneder før jeg ble sparka ut igjen fordi den brått skulle selges.)

Virkemidler diskuteres ganske ofte. Det er bare det at virkemidlene i stor grad går ut på å gjøre institusjoner som barnehage og SFO billigere, ikke å gjøre familien sterkere sånn at brudd kan unngås i utgangspunktet. De stakkars feministene setter jo medisinen aldeles i vrangstrupen når noen nevner kontantstøtte, for eksempel, selv om nettopp økonomi ofte nevnes som en sterk medvirkende faktor til samlivsbrudd. Mentaliteten hos mange ser også ut til å være at alenemødre har det skikkelig fett, så man kan aldeles uten dårlig samvittighet dumpe eksen på trappa til Nav når man bare ikke gidder dette forholdgreiene lenger.

(Du får 4000 kroner i bot om du dumper en katt på trappa til dyrebeskyttelsen, forresten. Uten sammenligning forøvrig.)

Sannheten er at nei, det er slett ikke «skikkelig fett». Du får kanskje overgangsstønad i opp til tre år, eller frem til yngstemann fyller 8 år. Men du får den bare en gang. Om du går inn i et nytt forhold, og det også ryker, får du bare hjelp lenge nok til å få ungen i barnehagen. Forholdet ditt bør egentlig helst ryke før yngstemann fyller 5. Vent for guds skyld ikke til han er 8 år om du ser at det synger på siste verset, for da får du ikke ei krone i overgangsstønad!

Og så får du dobbel barnetrygd frem til barnet fyller 18, om du er enslig forsørger. Den er som kjent ikke spesielt høy, og beskytter ikke nevneverdig mye mot fattigdom om du skulle være så uheldig å være hjelpepleier i full jobb når du blir alene med tre barn.

Gratis barnehage? Jada, fint. SFO er også greit, selv om det bare varer frem til ungen går i fjerdeklasse. Men 10-åringen som er for gammel til å utløse overgangsstønad burde da faen hente meg ikke være nødt til å komme hjem til tomt hus og se på TV alene frem til mamma kommer hjem fra kveldsvakt.

De fattige er ikke nødvendigvis lenger de vi er vant til å tenke på som de dårligste stilte av oss. Mange av dem er helt vanlige, hardtarbeidende mennesker som rett og slett bare har et havarert forhold eller et tragisk dødsfall bak seg.

Det er unge gutter som ikke får sove fordi de er redde for at familien må flytte nok en gang, som ser regningsbunken vokse ut av skuffen på kjøkkenet. Det er den enslige faren som jobber skift og vet at datteren må legge seg selv. Han som ønsker mer enn noe å kjøpe sykkel til henne i bursdagsgave. Og datteren som fastholder at hun ikke vil ha noe selskap. Hun orker ikke uttrykket til pappa når han svarer at de ikke har råd. Ungdom med atferdsvansker – eller ungdom som har all grunn til å være forbanna. KILDE

 

Jeg tror vi trenger en «Før du går»-kampanje, hvor foreldre orienteres om de økonomiske konsekvensene for barna om de går fra hverandre. Hvis de skjønner at risikoen for at ungene da vokser opp i fattigdom er ganske stor, så ville kanskje i alle fall noen av dem jobbet litt hardere for at familien skulle fungere.

Vi trenger definitivt at regjeringen begynner å sende ressurser inn i familiene mens de ennå er intakte, i form av økonomisk støtte og samlivsveiledning utover den ene obligatoriske timen man får når det allerede er for seint og barna skal fordeles. Det er nemlig også sånn at par med høy utdanning (og dermed antagelig høyere inntekt) sjeldnere går fra hverandre. Pengeproblemer er en massiv belastning som fort blir en nedadgående spiral. Det er vanskelig å komme ut av den når det først begynner å gå galt.

Og jeg tror også, for å være helt ærlig, at vi trenger at folk vokser til helvete opp og begynner å ta litt bedre ansvar for familiene sine. Noen av bruddene er helt på sin plass – vold hører for eksempel ikke hjemme noe steder i et forhold, og spesielt ikke om det også er barn tilstede som utsettes for det. Men «vi vokste bare fra hverandre» og «det er på tide å realisere seg selv» – det tror jeg bare bør utgå.

For vi har faktisk over 100 000 barn i Norge som lever i fattigdom. Det er altfor mange.

Vi er på vei inn i en ny epoke

Det eneste som er garantert, er at alt forandrer seg.

Vi er litt som fisker som ikke kjenner noe annet enn vannet vi svømmer i, og ikke engang er oppmerksom på det. Vi forstår ikke at det har vært andre levemåter og tankesett før oss, og at det vil komme nye etter oss. Vi forstår heller ikke at hver eneste tanke vi tenker er formet av kulturen vi har vokst opp i. Hvor mye kulturelt tankegods vi faktisk bærer på, som kanskje har sine røtter i mindre heldige bevegelser.

Lenge, veldig lenge, har vi levd i et patriarkat. Det er mennene som har styrt verden. Det er de maskuline verdiene som har regjert. Kontroll. Lydighet. Kamp. Ikke tenk selv, tilpass deg eller blø. Er du ikke med dem, så er du mot dem. Er du i tvil, så spør en prest om rettleding. Alt du selv kan finne på å tenke, tro, si eller gjøre som ikke harmonerer med lydighetstanken, vil bli sett på som et opprør, som en trasshandling. Patriarkatet er paranoid og selvsentrert, og tror at alt som ikke umiddelbart adlyder fastsatte regler, er en direkte provokasjon.

I noen miljøer sitter dette sterkere enn ellers. Vi ser det kanskje best på hvilken president de valgte i USA, eller på Russlands stålkontroll på sine innbyggere, men også her hjemme eksisterer fenomenet. Skjult. I små bobler. I 2011 var det fortsatt 25% av norske foreldre som fysisk straffet barna sine.

Vi er på ingen måte ute av uføret.

Mange av samfunnets regler – som de aller fleste av oss anser for å være fullstendig normale – er direkte etterlevninger av patriarkatets glansdager. Det var nemlig menn som lagde dette regelverket, en gang for veldig lenge siden da hele systemet ble designet for å undertrykke kvinner, barn og menn av lavere status enn dem selv. Og hva skjer om du bryter reglene? Jo – du blir straffet. Ingen bryr seg for eksempel om du kan leksestoffet utenat fra før, du får en anmerkning om du ikke fysisk har gjort leksa likevel. Poenget er nemlig ikke nødvendigvis at du skal lære stoffet, poenget er at du skal lære å ta i mot en beskjed og adlyde. Ingen bryr seg om du har satt deg inn i den politiske saken i kommunestyremøtet heller, for den del. Hovedsaken er at du stemmer med gruppen din, uansett hvor idiotisk det måtte være. Hvis ikke? Da risikerer du å bli sparket ut. Det å adlyde er fortsatt hovedregelen.

(La meg ikke engang begynne om menn og hersketeknikk og debatt.)

Det er normalt, men det burde aldri vært normalisert.

Vi forstår ikke hva normalt for en kvinne egentlig er, før vi begynner å se for oss hvordan verden hadde vært om kvinner hadde satt dagsordenen.

Vi hadde hatt arbeidssykluser istedenfor arbeidstider. En tid for å jobbe aktivt og energisk, og en tid for å hvile på sofaen med sjokoladeskåla på fanget.

Ungene våre ville aldri blitt slått for å ikke adlyde fars regler.

Miljøgifter ville ikke vært i bruk – vi blir sykere enn menn av miljøgifter.

Vi er forresten mye mer opptatt av miljøet enn menn også, så verden ville vært i langt bedre forfatning.

Det ville vært et gudinnetempel tilgjengelig for oss når vi måtte ønske, omgitt av grønn natur, og med null behov for å skrifte sine synder.

Religion ville vært nærende og styrkende. Fordi Moder Jord, den opprinnelige europeiske Modergudinnen, er hun som gir oss fysisk og psykisk næring.

Vi ville aldri sendt våre sønner i krigen for å kjempe meningsløse kamper.

En hel rekke autoimmune sykdommer ville vært forsket mer på og antagelig unngått.

 

Verden ville vært helt annerledes.

 

Heldigvis begynner pendelen å svinge over til den andre siden igjen.

Jeg ser tegn på det hver eneste dag.

I den verden jeg for det meste beveger meg i allerede, er det å tenke selv, kjenne etter og leve autentisk, sett på som et tegn på sunnhet og styrke. Noe annet er utenkelig. Ingen reagerer med sjokk og vantro om man velger å gjøre noe annet enn det som forventes (det blir generelt ikke forventet noe annet enn at man skal være tro mot seg selv), og ingen tar det som en personlig provokasjon – for de vet at det ikke er noen.

(Det er interessant nok flest kvinner som lever sånn.)

Og hun kommer. Den nye epoken er på vei, og den vil i mye større grad være på kvinnens premisser.

Jeg tror det blir fint.

 

Fordelene med å være alenemor

I dag på kjøreturen hjem fra miniferien begynte jeg å tenke.

Sist jeg var på en tur som denne, var jeg sammen med barnefar og ei lita jente som da var 4 år gammel. På andre turer har det vært med andre kjærester, eller par med barn. Nå var jeg alene med ei jente på 10, og det er noen forskjeller der. Fordeler, til og med. Selv om planen min alltid var kjernefamilien, så går det an å tenke positivt om alenemortilværelsen også, spesielt når man er på ferietur.

Her er noe av det jeg kom på mens jeg kjørte i dag:

  1. Du bruker mindre penger på billetter.
  2. Du bruker mindre penger på mat.
  3. Det er mindre å pakke.
  4. …og dermed kan du reise mer.
  5. Du får mer tid sammen med det eneste mennesket du har med. Og det er det viktigste mennesket.
  6. Dette lille mennesket får bidra mer, for hun er mer til hjelp enn i veien for stressa voksne.
  7. Du bestemmer selv hva du skal ha til middag og når du skal ha det, i samråd med din datter.
  8. Du har ingen sur gubbe som maser om at du skal bli ferdig.
  9. …eller klikker på trafikken.
  10. …eller blånekter å se på kartet.
  11. Vil du stoppe og gjøre yoga ved et vakkert vann, så stopper du og gjør yoga ved et vakkert vann.
  12. Vil du bli en natt til, så blir du en natt til, fordi du har full frihet til å gjøre det bare fordi du og datteren din har lyst.

 

Jeg tror faktisk jeg kan like det!

 

Derfor bør du ha dyr (selv om de er i bur)

Da jeg var liten, vokste jeg opp i det de fleste etterhvert yndet å kalle en dyrehage. På rommet mitt har jeg hatt både hamster, marsvin, undulater og fisker – og på det som nå er vaskerom, bodde det en papegøye (hele det rommet var faktisk «bur» – vi hadde en nettingramme som dør, bare, og der bodde han sammen med noen undulater han bestemt mente bare var hans). I stua stod det et digert akvarium (pappas hobbyprosjekt, han drev med oppdrett), og søstrene mine hadde minst like mange dyr som jeg hadde på mitt rom. I tillegg hadde vi en chinchilla som het Tertit. Han bodde i den gamle gangen. Og en dvergkanin som het Rulle. Han bodde på kjøkkenet.

Vi hadde hunder også. Alltid. Og senere en katt, som jeg fikk når jeg flyttet ut for første gang. Det funka ikke helt med den første husverten, så jeg dro hjem igjen etter ikke så lenge. Når jeg flyttet ut igjen, fikk jeg ikke med meg katten. Da hadde han visst på en eller annen merkelig måte blitt mamma sin.

Ute? Der hadde vi hest. I hagen. Barndomshjemmet mitt er ikke en gård eller en småbruk, det er en helt vanlig (men relativt stor) tomt med plen og hus, rett ved Europaveien. Men hest hadde vi. I det ombygde uthuset. Folan het han. Og som stallkamerat hadde han en stor, hvit kanin.

Senere, når vi ikke hadde hest lenger, ble stallen redningssted for andre dyr vi kom over. Vi har hatt en skadet ugle der. Og et ekorn. Og drøssevis med små skapninger som kræsjet med kjøkkenvinduet. Eller dyr vi kom over langs veien – så vi noe som hadde skadet seg og trengte litt trygghet, pakket vi dem inn og plasserte dem i stallen til de var i form til å bli sluppet ut igjen.

Hele min barndom består av dyr. De var overalt. Ikke et eneste øyeblikk av den foregikk uten en liten venn eller fler tilstede. Små skapninger, store personligheter.

Og det gjorde noe med meg.

For det første ga det meg kunnskap om de forskjellige artene og dyrehold generelt. Jeg vet hva som skal til for at undulater legger egg, og jeg vet hvordan man håndterer fugleunger sånn at de blir fortrolige med mennesker (en av dem flyttet til min venninne, og den lærte sågar å prate!). Jeg vet at litt potetmel på ørene til en cocker spaniel gjør at pelsen blir fluffy og fin igjen, og at den fort får øreverk om man ikke passer på at ørene tørker godt inni etter et bad. Og jeg vet at det er relativt dumt å skille to hamstere som slåss uten å ha på en hanske (au).

For det andre, og kanskje enda viktigere: Jeg forstår dyr. Jeg vet hva det betyr når en papegøye bruser seg opp og blir smal i øynene. Jeg kan se forskjell på en hund som bjeffer fordi den er sint og en som bjeffer fordi den er glad – og en som er begge deler og ikke helt får bestemt seg for hvordan han skal håndtere din ankomst. Jeg skjønner hva hesten har i tankene når den plutselig stopper og begynner å skrape med hoven i sanda. Og jeg vet at chinchillaens plutselig irriterte kjefting gjerne kommer av at det enten fløy en fugl forbi vinduet – eller at noen snorka for høyt på rommet ved siden av.

Jeg lærte også at en undulat ikke bare er en undulat – noen er glade sjeler som kan synge deg svett i ørene av bare livsglede, mens andre er vimsete, stressa eller supernysgjerrige. (Du har ikke spist ostesmørbrød før du har hatt en undulat som har vasset lykkelig rundt i ketsjupen din.) Og at en hund ikke nødvendigvis forstår sin egen størrelse og posisjon her i verden (etter å ha sett tidligere nevnte cocker spaniel bli rasende på en diger schäfer ved navn King).

Alt dette er ting jeg egentlig ikke vet at jeg vet. Dette er kunnskap og forståelse som har sneket seg inn i meg uten at jeg har vært det bevisst. Fordi jeg ble født inn i et hjem som allerede hadde noen fine personligheter i dyreskikkelse, og fordi familien min på ingen måte sluttet å vokse etter at min yngste søster ble født.

Og det forklarer antagelig veldig mye av min naturforståelse i dag.

 

Nå er det jeg som er forelder. Det er jeg som skaper et av de to hjemmene min datter vokser opp i. Det er jeg som skal gi henne det jeg mener hun trenger. Og dyr må være en viktig del av det – selv om jeg etterhvert både ble allergisk mot ganske mye og begynte å bli svært skeptisk til dyr i fangenskap generelt. Ville jeg lære henne at dyr bare bor i bur for hennes egen fornøyelses skyld? At dyr var avhengige av mennesker for å overleve? Tankene har vært mange. Skepsisen har vært stor. Men jeg har også (såvidt) begynt å forstå hva som skjer med mennesker når de ikke får noen kontakt med dyr, og dermed ikke egentlig forstår at det finnes en hel verden der ute som ikke fungerer på menneskenes premisser.

Det er nemlig ganske vanskelig å se utenom sin egen forståelse når man har tatt den for gitt siden man var 4 år selv. Det er nesten umulig å forestille seg hva andre folk oppfatter når de møter et dyr, når de ikke er vant til det. Men det jeg ser, har fått meg til å revurdere alle tanker om dyr i fangenskap igjen.

For nå skjønner jeg hvor absolutt grunnleggende viktig det er å forholde seg til andre arter enn seg selv, på en god måte, i hverdagen, gjennom livet sitt. Det er bare da man kan forstå. Lære dyrenes språk. Virkelig fatte at dyr ikke er leketøy, virkelig forstå at de er levende skapninger med behov og personligheter som de faktisk kommuniserer til deg så fort du har vunnet deres tillit. At de faktisk ikke er der for å dekke dine behov, på noen måte, annet enn å la deg være i et fint forhold med dem.

Vi har en chinchilla nå, ved navn Småen. Han har bodd her i to og et halvt år, omtrent, i et stort bur (tenk dobbelt klesskap i takhøyde) som huldreungens pappa snekret for oss. Og jeg har sett hvordan ungen har vokst og blomstret og lært nettopp å forstå ham, håndtere ham omsorgsfullt og riktig, og utvide sine egne horisonter for hva kommunikasjon er. Hun vet nå hva lydene og kroppsspråket betyr. Hvordan bæsjen skal se ut, og hva vi må gjøre om den er feil. Hvilke tegn hun skal se etter for å passe på at han har det bra.

Jeg kan ikke gi henne hele den oppveksten jeg selv hadde (for hvor i alle dager skal jeg ha en hest og en papegøye i denne leiligheten?), men jeg kan gjøre litt. I forigårs snakket jeg med han som eier dyrebutikken, og vi er nå på leting etter en ung undulat til oss. Planen er etterhvert å ha to, samt å finne en chinchilla til, som kan gå sammen med han vi har. Har vi flaks, kan vi kanskje til og med håpe på undulategg om en stund!

Men jeg kjente langt inn i magen hvor riktig den avgjørelsen var når han fortalte meg at familier ikke kjøper smådyr lenger. Det er stor forskjell på unger før og nå – før fikk de kaniner, hamster og marsvin, men etterspørselen har gått ned. Unger i dag har ikke fjær- og pelskledde venner på rommet sitt, sånn som jeg hadde.

Jeg vet ikke hvorfor det har blitt sånn. Men jeg mistenker at det ikke er fordi de fleste barn nå bor på et småbruk der kaninene føder nye kaninunger og undulatene legger sine egne egg. Jeg er, for å være ærlig, veldig redd det er fordi ungene nå sitter med trynet i en skjerm og bare hører om dyr på TV eller såvidt ser dem på det årlige familieparkbesøket.

Et barn som bare kan snakke menneskespråk, er et fattig barn.

Og jeg er livredd for hva som skjer med kloden hvis neste generasjon ikke vet hvordan et kaninhjerte banker under varm pels. Om deres verden bare skal bestå av døde ting som kan erstattes når skjermen sprekker.

For en verden full av folk som bare registrerer sin egen eksistens, blir fort ødelagt.

 

Hadde du dyr når du var liten?

Har barna dine dyr nå?

Fortell! 🙂