La oss snakke om menstruasjonen

…for alt du trodde du visste er feil.

Neida. Men vi har faktisk lært en hel masse som godt kan utfordres litt.

For det første: Menstruasjonen er ikke en forbannelse.

Jeg vet de har prøvd å fortelle deg det. I flere århundrer har de forsøkt å overbevise oss om det, faktisk. Ikke nok med at vi har vondt i magen og ryggen, men vi skal visst være urene også. Og er vi ikke urene, så er vi definitivt irrasjonelle og sippete.

Feil.

Det er ikke noe urent, ekkelt eller motbydelig med menstruasjonen.

Det blodet har krefter nok til å gi liv til en liten baby. Tenk på det! Det er superpowers! Og det skremmer livsskiten av menn. Hvilket er hvorfor de måtte tråkke litt på oss.

Og hva irrasjonell gjelder? Nope. Ikke det heller. Det som faktisk skjer når du menstruerer, er at du blir satt i en tilstand hvor du er åpen og sårbar nok til å kjenne på hva som faktisk er galt i din verden. Det er en gave. Det betyr at du virkelig kan ta tempen på tingenes tilstand, ikke bare for deg selv, men også for de du er glad i. Ikke minst ungene dine. Menstruasjonstiden er på mange måter en slags test som du gjør på vegne av dine fremtidige barn. Du får en forsmak på hvordan det er å være sårbar i den verdenen du lever i. Når du ser hva som er feil, kan du også gjøre noe med det – når du er litt mer beskyttet igjen.

Ja, det kan hende du henger deg opp i feil ting, men selve følelsen er vanligvis korrekt. Du må bare trene deg litt i å stille deg selv spørsmål om hva som er det helt grunnleggende problemet. Når du først kommer dit, vil du også se hva du bør gjøre med det.

Og nettopp derfor skal du ta de dagene mest mulig med ro. Du har en jobb å gjøre. Du må lytte innover. Du må meditere, smake på verden, kjenne etter. Gammel tradisjon sier faktisk at du er på ditt aller mest intuitive da.

Så nei. Det er ikke en forbannelse. Det er en gave, om du behandler den som det.

For det andre: Det er ikke en svakhet.

Du er ikke en mislykket mann, som Aristoteles mente (føkk ham). Du er en kvinne. Det var aldri meningen at du skulle løpe rundt i en manns tempo uten å påvirkes av din egen syklus. Du kan ikke sammenligne deg med barn eller gamle kvinner heller. Du er en kvinne i din beste alder. Det betyr at du for det første må planlegge litt, og for det andre må utøve egenomsorg akkurat når du trenger det.

Heldigvis kan de fleste av oss telle til 28. Og vi har en kalender.

Så fort du vet når neste menstruasjon er, kan du sørge for å rydde kalenderen for alt unødvendig tull minst de tre første dagene av menstruasjonen. Et par dager før kan du fylle skap og kjøleskap med det du vet du kommer til å få lyst på – du får litt mindre dårlig samvittighet når du har gitt deg selv forhåndstillatelse, om samvittighet er et issue. Dessuten er det skikkelig praktisk! Tenk sjokolade, bær, frukt, varm drikke, ferdigmiddager, potetgull… hva du nå enn trenger.

Du kan til og med bestille en time til ryggmassasje. Du vet du vil takke deg selv for det.

Og angående egenomsorg…

Du vet det ikke finnes noen grunn i det hele tatt til at du må vandre rundt med klam plast mellom beina, sant? Det finnes myke og behagelige tøybind som du kan bruke, og som kjennes mye bedre ut. Du bare legger dem i en fukt- og lukttett pose når du er ferdig med dem, før du legger dem på kokvask når du likevel skal vaske håndklær. Enkelt!

Om du ikke er så glad i klesvask, eller ikke kjører håndklevask så ofte, kan du bruke menskopp isteden. Den kjenner du faktisk ikke i det hele tatt når du har den i, og du trenger bare å tømme den en eller to ganger i døgnet. Det gjør du lett i morgen- eller kveldsdusjen, om du er bekymret for søl. Jeg betalte 200 kroner for min, for omtrent 12 år siden, og den er fortsatt i bruk. As we speak, faktisk.

Hvor mange penger har jeg spart på det, og hvor mye søppel har jeg ikke kastet? Nok!

Du må bare tenke litt annerledes.

Dette er hellige dager. Det er dager du får bare fordi du er kvinne, og bare mens du er fruktbar.

Hvordan ville det sett ut for deg om du behandlet menstruasjonsdagene som nettopp hellige?

Hva ville du faktisk gjort de dagene? Meditert? Hørt på en fin lydbok? Bare latt deg selv synke velfortjent ned i sofaen med et pledd og ikke stresse med at du på en måte ikke har lyst til å ligge der? Hva om du bare overga deg? Tok inn visdommen, istedenfor å fornekte den?

Hvordan disse dagene nå enn ville sett ut for deg: Gjør dem sånn neste gang.

Og nyt forskjellen det gjør i livet ditt. 🙂

Det mest deprimerende avslaget

Som noen av dere vet (siden jeg har sagt det før), holder jeg på å søke ulike stipendiater for å sikre meg en doktorgrad. Jeg har jo en mastergrad fra før, som er mest mulig økologisk rettet, og verden trenger all den fagkompetansen den kan få innen øko-kultur.

Trodde jeg.

Men det siste avslaget jeg fikk, er det mest deprimerende ever. Ikke fordi det ble avslag, men på grunn av en kommentar i vurderingen.

Altså: De spurte etter en prosjektbeskrivelse i forbindelse med FNs mål om bærekraftig utdanning.

Jeg skrev en prosjektbeskrivelse som omhandler barnas animistiske syn på verden, og om hvordan synet på denne fasen har forandret seg siden jeg tok førskolelærerutdanningen min.

Den animistiske fasen er den fasen i 2-4-årsalderen hvor barna ser andre skapninger og ting som besjelet. Kanskje gresset får vondt når man tråkker på det, kanskje steinen er sliten etter å ha rullet så langt, eller kanskje bamsen savner deg når du er borte – sånne ting.

I den gamle læreboka mi står det at den animistiske fasen er en egoistisk fase alle barn går gjennom, frem til de lærer – eller blir lært av oss – at verden slett ikke har noen sjel. Akademikerne regnet fasen som egoistisk fordi barna tillegger dyr, insekter eller døde ting sine egne menneskelige egenskaper, følelser og motiver. De forstod det sånn at ungene ikke klarte å se forskjell på dem selv og … vel, ting, og at det dermed var egosentrisk å se menneskelige egenskaper der det ikke fantes noen.

Senere har akademia oppdaget at det finnes andre kulturer (noe nåtidens barnehager må forholde seg til) hvor animismen ikke er noe man vokser fra. Isteden vokser man videre inn i en moden form for animisme. Tenk indianerne og Bror Bjørn. Tenk samisk kultur og deres levende landskap.

Ja, OK, «oppdaget» var kanskje litt slemt sagt. Men tenk på hvordan hvite menn tidligere anså urfolks animisme for å være et uttrykk for uvitenhet, underutvikling og dermed underlegenhet i forhold til dem. Her går det nemlig en potensiell viktig parallell til relasjonen mellom barn og voksen.

Den hvite, propre akademiske tilnærmingen av animisme som fenomen måtte altså oppgraderes for å bli kulturelt spiselig. Nå ordlegger de seg helt annerledes når animismen beskrives i lærebøkene – men jeg tror ikke noen videreutdannelse innen natursyn og kulturformidling tilbys.

For kultur er jo faktisk noe som formidles, og de som formidler kultur til barn, er de samme som barna tilbringer store deler av tiden sin med. Hvordan barna møtes i sin animistiske fase, har formodentlig veldig mye å si for retningen barnas natursyn tar etterpå. Barna er jo nettopp skrudd sammen for å suge til seg kunnskap og forståelse av hvordan samfunnet fungerer.

Jeg synes absolutt de voksnes natursyn er noe å forske på, nettopp fordi vi lever i et stadig mer flerkulturelt samfunn og fordi planeten trenger at vi justerer vår antroposentriske – altså menneskesentrerte – kultur en smule. Det kan godt hende vi har mye å lære av andre kulturer når det kommer til å forholde seg på en OK måte til (resten av) naturen.

Jeg fikk avslag på søknaden. Det kan jeg leve med. Det kan godt hende den forskeren som vant racet til slutt har mye mer å bidra med mot FNs klimamål enn jeg har, og på enkelte måter er jeg glad for at det ikke ble meg.

Men.

Selv om dette begynner å bli noen måneder siden nå, tenker jeg fortsatt på en av kommentarene i vurderingen av mitt prosjekt:

… it is loaded with an assumption that would be better phrased as a question.

Jeg er ikke helt sikker på hvilken del av problemstillingen min som burde blitt stilt som et spørsmål og ikke fremsatt som en underliggende påstand, men det står i grunnen bare mellom tre mulige biter. Enten er det den biten om at voksne formidler kultur og natursyn til barna, den biten om at vi lever i et antroposentrisk samfunn… eller så er det den biten om at bit 1 og bit 2 har en sammenheng og at vi faktisk oppdrar ungene til den kulturen vi nå engang har.

Dette er den deprimerende tingen.

Om pedagogutdanningen ikke har forstått at voksne formidler kultur og natursyn gjennom måten de møter barna på, og syns at vi trenger mer forskning før vi kan gå videre til å finne ut hvordan vi legger til rette for en mer økologisk bærekraftig kultur, så har vi et problem.

Dette har vi ikke tid til å vente på. Hvis kultur, uavhengig av dens tilstand, ikke formidles av tidligere generasjoner til nye, så raser vel fort vekk hele samfunnsstrukturen sammen. Skal vi virkelig forske enda mer på dette før vi kan påstå det høyt i en akademisk tekst?

I så fall er jeg glad for at jeg stod hardt på barrikadene for å være hjemme med barn i min småbarnsmortid, og at hjemmeundervisning også er et mer og mer stuerent alternativ. Jeg er også glad for at jeg slipper å ta denne kampen i en akademisk posisjon.

Hvis ungen din kommer løpende full av begeistring til en barnehagevoksen med sine betraktninger om at naturen er levende og sjelfull, og der blir møtt av en litt overbærende latter og såkalt «veiledning» om hvordan verden virkelig henger sammen…

Hva da?

Antagelig finnes det generelt kompetente pedagoger der ute som evner å ta øyeblikket på kornet og villig går inn i det de kaller «åpen undring» sammen med barnet for å utforske naturen videre. Mange av dem er gode på det, heldigvis, selv om den økologiske kompetansen i seg selv kanskje ikke helt er på plass.

Men er det godt nok?

Vil vi ikke heller at ungene skal bli møtt med noen som forstår at de der og da, i alle de små undringsøyeblikkene, er med på å forme vår fremtidige kultur for natur?

Jeg tror faktisk ikke at de som gir dem kompetansen har forstått denne delen av mandatet sitt.

Det er kanskje en av årets mest skremmende oppdagelser så langt.

Håpet som forsvant

Håp er viktig for mennesker. Det er håpet som får oss til å stå opp om morgenen. Og det er håpet som driver oss i positiv retning, som lar oss gjøre de gode valgene, og som løfter oss opp – både på individnivå og på samfunnsnivå. Sånn har det alltid vært.

Sånn ligger det også som en positiv, rød tråd i tradisjonell litteratur. Du vet, helten får et kall. Han møter motgang og prøvelser, og av og til ser det fullstendig håpløst ut, men så begynner sola å skinne igjen. Det går bra til slutt. Helten kommer hjem igjen, med makten eller medisinen eller trylleformelen eller hva det nå enn er han trenger for å rydde opp i situasjonen. Alt ordner seg.

Men nå er det ikke sånn lenger.

De lykkelige avslutningene ser ut til å være forbi, i alle fall i de bøkene jeg har lest i det siste. De som handler om klima og miljø. Det er visst vanskelig å forestille seg at dette kan gå bra – i beste fall ender vi opp med fattige klisjeer om demokratiet. Så lenge vi bare har Demokratiet, må vite, så vil alt ende vel, fordi Folket bestemmer og Folket vil at Alle skal ha det bra.

Men hvem faen er denne Folket?

For min del begynte alle illusjoner om demokrati å dø for lenge siden. Og de fortsetter å dø enda litt mer hvert eneste stortings- og lokalvalg. Folket stemmer nemlig ikke for planeten. De stemmer for idiotiske ting som lavere bensinavgift og muligheten for ribbe på julaften og kvinners rett til å delta i superoverforbruket, men de stemmer ikke for planeten.

Samtidig sitter jeg og jobber akademisk med de samme spørsmålene. Der triangulerer man nå grovt fortalt mellom tre hovedpunkter, så vidt jeg kan se. Den ene delen er de som endelig tør skrive Modige, Vågale og Banebrytende Ting som at dyr kanskje faktisk har personlighet og kan skape egne kulturer seg i mellom, hvor dyrene lærer av hverandre og ikke bare er automatiske maskiner som vi kan utnytte (ja, det er sjokkerende, jeg vet det – men de skarpeste hodene blant oss har først nå begynt å tenke den tanken). Den andre delen prøver å finne praktiske løsninger, som for eksempel å forske på hvordan landskapet kan integreres i pedagogikken på en bedre måte i henhold til FNs bærekraftmål (bare ikke fortell dem at hele vår kultur er gjennomgående antroposentrisk og feilslått, for det vil de ikke høre på).

Og den tredje delen, de som virkelig tenker alle tankene helt ut… de erklærer nå håpet for å være dødt. Hele den menneskelige visjon om vekst og fremgang og foredling av sinnet og alt det der… Den er offisielt død. Det er ikke lenger mulig å bli mer foredlet enn vi allerede er. Ressursene er snart oppbrukt. Og uansett… Vi har vel egentlig aldri vært moderne, mener Latour. Det hele var bare en illusjon i utgangspunktet.

Det er dette som gjenspeiler seg i skjønnlitteraturen også. Det håpet som finnes, plasseres ofte i demokratiet. Meanwhile, i vår virkelige verden, er det jo faktisk demokratiet som har føkka det opp. Vi har hatt stemmerett for alle i 106 år, uten at det har bidratt nevneverdig mye til Norges grønne utvikling. Faktisk sammenfaller årstallet for allmenn stemmerett ganske nøyaktig med den industrielle revolusjonen i Norge. Industri og demokrati er dermed sammenføyet som uekte tvillinger, dypt i roten av vår folkesjel. Det kan vise seg å bli vanskelig å separere dem igjen.

Jada, det finnes også masse litteratur som sier at hjernevask og totalitære regimer er en forferdelig dårlig idé – men da, vet du, da kommer jo alltid Folket til sin rett. Friheten er de ikke interessert i å miste. Da kaster de heller planeten.

Jeg håper veldig på at det finnes forfattere der ute som klarer å dikte opp en annen vei ut av uføret enn å forbli stuck i klisjeen demokrati vs hjernevask. Man skal nemlig ikke kimse av diktning. Diktning er viktig. Bjørnstjerne Bjørnsson sies å ha diktet opp Norge som vi kjenner det i dag, i en brytningstid hvor mye nytt måtte visualiseres og settes ord på for at det i det hele tatt skulle kunne bli manifestert virkelighet.

Det er på tide at noen tenker nye tanker og formidler dem. Vi er i en ny brytningstid. Vi trenger nye ideer. Liksomtvillingene må separeres med en happy ending.

Ellers må jeg nok snart si meg enig med de dystreste akademikerne.

Da er håpet dødt.

En Skogfrue blir konservativ: Om barnefattigdom

Jeg har alltid likt å tenke på meg selv som relativt liberal. Frihetskonseptet har alltid virket forlokkende på meg, og jeg har aldri med verken letthet eller velvilje tilpasset meg mengden om jeg på noen måte kunne slippe det. Det vet egentlig alle som kjenner meg i det virkelige livet, tror jeg (og jeg vet hvem av dere som ler høyt når dere leser dette).

Men nå sitter jeg altså her og vurderer…

Jeg vurderer å stemme KrF ved neste valg. Og jeg vurderer til og med å melde meg inn.

Hedningen vurderer å stemme KrF.

Det holder meg våken om nettene, for å si det sånn.

Men sånn er det.

Du skjønner det at liberale meg har blitt kastet ut i fattigdom. Ikke bare en gang. TRE ganger har drømmen bristet. Og nå begynner jeg etterhvert å ta tegninga: Velg dine menn med omhu. Selv om vi lever i 2018, har det fortsatt alt å si hvem du får barn sammen med. Få barn med en blakk fyr som er troende til å stikke (eller bli sammen med en etter at du har fått barn), og livet ditt er faktisk ødelagt om du ikke selv genererer relativt mye inntekt for egen maskin.

Her har du noen kalde fakta å tygge på:

Bufdir melder om at barn fra brutte samlivsforhold har fire ganger så høy risiko for å ende opp i barnefattigdom som barn med intakte familier:

Barn i familier med enslig forsørger, særlig kvinner, har større risiko for å vokse opp med lav inntekt. Barn som har opplevd et samlivsbrudd mellom foreldrene, har fire ganger så stor sannsynlighet for å havne i lavinntektsgruppen, sammenlignet med barn som ikke har det. Foreldrenes samlivsbrudd kan dermed bli en vei inn i fattigdom. KILDE

 

Bufdir meldte også i 2013 om at lavinntekt ikke nødvendigvis bare rammer de arbeidsledige:

En enslig forsørger med to barn har inntekt under lavinntektsgrensen hvis inntekt etter skatt er 321 000 kroner per år eller mindre. KILDE

 

Hvis man betaler 30% skatt, så må man altså ha en årsinntekt på ca 470 000 kroner eller mer i 2013-penger for å ikke havne under fattigdomsgrensa om man forsørger to barn.

Det betyr at de fleste jeg kjenner her i området ville vært fattige om de ble enslige. Her jobbes det for det meste i barnehager, i frisørsalonger, på eldresenter og i klesbutikker, og godt betalte jobber er vanskelige å finne. Det hjelper aldeles ikke å «stå opp om morran» – for pengene du tjener i en vanlig 100% stilling er jo slett ikke nok. Ikke hjelper det med fler lavtlønns-arbeidsplasser heller, annet enn at det får tallene til Nav til å se litt bedre ut.

Kjøpe deg ditt eget bosted når du er alene med barn som er oppført på deg? Det kan du bare glemme med en gang. Ungene regnes som en så stor og varig utgift i budsjettet ditt at banken ikke gir deg lån på en normal inntekt. En av de tingene man er bekymret for med fattige barn, er at de kan bli tvunget til å flytte hit og dit fordi leiekontrakter opphører eller standarden på boligen er for dårlig. Da må ungene kanskje begynne på nytt i nye nabolag og på nye skoler, og rekker aldri å få et solid fotfeste noe sted.

(Selv rakk jeg å bo i den første leiligheten jeg leide som alenemor i 7 måneder før jeg ble sparka ut igjen fordi den brått skulle selges.)

Virkemidler diskuteres ganske ofte. Det er bare det at virkemidlene i stor grad går ut på å gjøre institusjoner som barnehage og SFO billigere, ikke å gjøre familien sterkere sånn at brudd kan unngås i utgangspunktet. De stakkars feministene setter jo medisinen aldeles i vrangstrupen når noen nevner kontantstøtte, for eksempel, selv om nettopp økonomi ofte nevnes som en sterk medvirkende faktor til samlivsbrudd. Mentaliteten hos mange ser også ut til å være at alenemødre har det skikkelig fett, så man kan aldeles uten dårlig samvittighet dumpe eksen på trappa til Nav når man bare ikke gidder dette forholdgreiene lenger.

(Du får 4000 kroner i bot om du dumper en katt på trappa til dyrebeskyttelsen, forresten. Uten sammenligning forøvrig.)

Sannheten er at nei, det er slett ikke «skikkelig fett». Du får kanskje overgangsstønad i opp til tre år, eller frem til yngstemann fyller 8 år. Men du får den bare en gang. Om du går inn i et nytt forhold, og det også ryker, får du bare hjelp lenge nok til å få ungen i barnehagen. Forholdet ditt bør egentlig helst ryke før yngstemann fyller 5. Vent for guds skyld ikke til han er 8 år om du ser at det synger på siste verset, for da får du ikke ei krone i overgangsstønad!

Og så får du dobbel barnetrygd frem til barnet fyller 18, om du er enslig forsørger. Den er som kjent ikke spesielt høy, og beskytter ikke nevneverdig mye mot fattigdom om du skulle være så uheldig å være hjelpepleier i full jobb når du blir alene med tre barn.

Gratis barnehage? Jada, fint. SFO er også greit, selv om det bare varer frem til ungen går i fjerdeklasse. Men 10-åringen som er for gammel til å utløse overgangsstønad burde da faen hente meg ikke være nødt til å komme hjem til tomt hus og se på TV alene frem til mamma kommer hjem fra kveldsvakt.

De fattige er ikke nødvendigvis lenger de vi er vant til å tenke på som de dårligste stilte av oss. Mange av dem er helt vanlige, hardtarbeidende mennesker som rett og slett bare har et havarert forhold eller et tragisk dødsfall bak seg.

Det er unge gutter som ikke får sove fordi de er redde for at familien må flytte nok en gang, som ser regningsbunken vokse ut av skuffen på kjøkkenet. Det er den enslige faren som jobber skift og vet at datteren må legge seg selv. Han som ønsker mer enn noe å kjøpe sykkel til henne i bursdagsgave. Og datteren som fastholder at hun ikke vil ha noe selskap. Hun orker ikke uttrykket til pappa når han svarer at de ikke har råd. Ungdom med atferdsvansker – eller ungdom som har all grunn til å være forbanna. KILDE

 

Jeg tror vi trenger en «Før du går»-kampanje, hvor foreldre orienteres om de økonomiske konsekvensene for barna om de går fra hverandre. Hvis de skjønner at risikoen for at ungene da vokser opp i fattigdom er ganske stor, så ville kanskje i alle fall noen av dem jobbet litt hardere for at familien skulle fungere.

Vi trenger definitivt at regjeringen begynner å sende ressurser inn i familiene mens de ennå er intakte, i form av økonomisk støtte og samlivsveiledning utover den ene obligatoriske timen man får når det allerede er for seint og barna skal fordeles. Det er nemlig også sånn at par med høy utdanning (og dermed antagelig høyere inntekt) sjeldnere går fra hverandre. Pengeproblemer er en massiv belastning som fort blir en nedadgående spiral. Det er vanskelig å komme ut av den når det først begynner å gå galt.

Og jeg tror også, for å være helt ærlig, at vi trenger at folk vokser til helvete opp og begynner å ta litt bedre ansvar for familiene sine. Noen av bruddene er helt på sin plass – vold hører for eksempel ikke hjemme noe steder i et forhold, og spesielt ikke om det også er barn tilstede som utsettes for det. Men «vi vokste bare fra hverandre» og «det er på tide å realisere seg selv» – det tror jeg bare bør utgå.

For vi har faktisk over 100 000 barn i Norge som lever i fattigdom. Det er altfor mange.

Vi er på vei inn i en ny epoke

Det eneste som er garantert, er at alt forandrer seg.

Vi er litt som fisker som ikke kjenner noe annet enn vannet vi svømmer i, og ikke engang er oppmerksom på det. Vi forstår ikke at det har vært andre levemåter og tankesett før oss, og at det vil komme nye etter oss. Vi forstår heller ikke at hver eneste tanke vi tenker er formet av kulturen vi har vokst opp i. Hvor mye kulturelt tankegods vi faktisk bærer på, som kanskje har sine røtter i mindre heldige bevegelser.

Lenge, veldig lenge, har vi levd i et patriarkat. Det er mennene som har styrt verden. Det er de maskuline verdiene som har regjert. Kontroll. Lydighet. Kamp. Ikke tenk selv, tilpass deg eller blø. Er du ikke med dem, så er du mot dem. Er du i tvil, så spør en prest om rettleding. Alt du selv kan finne på å tenke, tro, si eller gjøre som ikke harmonerer med lydighetstanken, vil bli sett på som et opprør, som en trasshandling. Patriarkatet er paranoid og selvsentrert, og tror at alt som ikke umiddelbart adlyder fastsatte regler, er en direkte provokasjon.

I noen miljøer sitter dette sterkere enn ellers. Vi ser det kanskje best på hvilken president de valgte i USA, eller på Russlands stålkontroll på sine innbyggere, men også her hjemme eksisterer fenomenet. Skjult. I små bobler. I 2011 var det fortsatt 25% av norske foreldre som fysisk straffet barna sine.

Vi er på ingen måte ute av uføret.

Mange av samfunnets regler – som de aller fleste av oss anser for å være fullstendig normale – er direkte etterlevninger av patriarkatets glansdager. Det var nemlig menn som lagde dette regelverket, en gang for veldig lenge siden da hele systemet ble designet for å undertrykke kvinner, barn og menn av lavere status enn dem selv. Og hva skjer om du bryter reglene? Jo – du blir straffet. Ingen bryr seg for eksempel om du kan leksestoffet utenat fra før, du får en anmerkning om du ikke fysisk har gjort leksa likevel. Poenget er nemlig ikke nødvendigvis at du skal lære stoffet, poenget er at du skal lære å ta i mot en beskjed og adlyde. Ingen bryr seg om du har satt deg inn i den politiske saken i kommunestyremøtet heller, for den del. Hovedsaken er at du stemmer med gruppen din, uansett hvor idiotisk det måtte være. Hvis ikke? Da risikerer du å bli sparket ut. Det å adlyde er fortsatt hovedregelen.

(La meg ikke engang begynne om menn og hersketeknikk og debatt.)

Det er normalt, men det burde aldri vært normalisert.

Vi forstår ikke hva normalt for en kvinne egentlig er, før vi begynner å se for oss hvordan verden hadde vært om kvinner hadde satt dagsordenen.

Vi hadde hatt arbeidssykluser istedenfor arbeidstider. En tid for å jobbe aktivt og energisk, og en tid for å hvile på sofaen med sjokoladeskåla på fanget.

Ungene våre ville aldri blitt slått for å ikke adlyde fars regler.

Miljøgifter ville ikke vært i bruk – vi blir sykere enn menn av miljøgifter.

Vi er forresten mye mer opptatt av miljøet enn menn også, så verden ville vært i langt bedre forfatning.

Det ville vært et gudinnetempel tilgjengelig for oss når vi måtte ønske, omgitt av grønn natur, og med null behov for å skrifte sine synder.

Religion ville vært nærende og styrkende. Fordi Moder Jord, den opprinnelige europeiske Modergudinnen, er hun som gir oss fysisk og psykisk næring.

Vi ville aldri sendt våre sønner i krigen for å kjempe meningsløse kamper.

En hel rekke autoimmune sykdommer ville vært forsket mer på og antagelig unngått.

 

Verden ville vært helt annerledes.

 

Heldigvis begynner pendelen å svinge over til den andre siden igjen.

Jeg ser tegn på det hver eneste dag.

I den verden jeg for det meste beveger meg i allerede, er det å tenke selv, kjenne etter og leve autentisk, sett på som et tegn på sunnhet og styrke. Noe annet er utenkelig. Ingen reagerer med sjokk og vantro om man velger å gjøre noe annet enn det som forventes (det blir generelt ikke forventet noe annet enn at man skal være tro mot seg selv), og ingen tar det som en personlig provokasjon – for de vet at det ikke er noen.

(Det er interessant nok flest kvinner som lever sånn.)

Og hun kommer. Den nye epoken er på vei, og den vil i mye større grad være på kvinnens premisser.

Jeg tror det blir fint.