Skoghjerte

Et sted uti lyngen der… Der ligger hjertet mitt. Det ble kastet dit, og det må ha truffet en stein når det landet.

Det slo sprekker. Tynne, hårstrålignende sprekker som ingen kunne se om de ikke visste om dem fra før. Og større skår som var litt vanskeligere å skjule. Jeg tror jeg klarte det litt. Eller så bare lot de som de ikke så.

Jeg vet ikke.

Det gjorde uansett ikke saken noe bedre.

Hjertet mitt ble liggende for seg selv der det falt. Lenge. Etterhvert begynte det å gro litt mose på det. Overflaten kjentes ikke så rå ut lenger. Det ble mykere. Lunere. Mer beskyttet.

Så begynte plantene å slå røtter. Små, søkende røtter passet perfekt i mine hårstråsprekker og fant til slutt veien inn til selve hjerteblodet. Det må ha næret dem godt, for små blomster begynte å springe ut. Jeg kunne lukte dem, føle dem. Som en del av meg selv. De 15 meg selv.

Om nettene, når blomstene hadde lukket seg og bare månen skinte kaldt, kom han. Bergkongen. Han løftet varsomt det skjøre hjertet opp, og holdt det. Varmet det. Pustet på det, sånn at jeg aldri glemte hva menneskelig nærhet var.

Skjønt, menneskelig var det jo ikke. Det var akkurat langt nok unna til at jeg kunne stole på det. Og akkurat nært nok til at jeg forstod språket hans. Trolldom, kalte han det. Magi fra de underjordiske. Det passet meg godt. For det hjalp.

Hjertet mitt ligger fortsatt i lyngen der det landet. Men det er helt igjen nå. Det har selv slått rot her, og det henter all sin styrke og næring fra skogen, fra bergkongen og fra selve Livskraften som flyter i overflod her ute. Naturens eget DNA har smeltet sammen med hjertet mitt og reparert selv de dypeste skårene.

Men rives jeg opp, går jeg i stykker på nytt. Jeg kan ikke lenger opprettholde livet i storbyene, det er ikke for meg. Og jeg er glad hjertet mitt ble kastet ut i lyngen når det først skulle kastes.

Hjemløs

Jeg ble født i en grønn dal.

Rundt meg reiste fjellene seg grønne og myke, og i bunnen av dalen lå det et stort, dypt vann. Det var to elver som møttes der, fra hver sin side. Som eggstokkene til en livmor.

Og der vokste jeg opp.

Min barndom ble tilbrakt i levende natur, med en av de to elvene nær nok til at jeg kunne løpe ned dit når jeg trengte det. Hvite strender langs elvebredden ga meg lange, late dager i sola når jeg ble eldre. Fuglekvitteret ga meg meditativ ro. Elva ga meg sval kulde mot min varme hud. Og elva ga meg mat.

Så flyttet jeg. Ikke langt. Bare akkurat langt nok til at dalen min ble litt mer utilgjengelig. Og jeg ble borte lenge.

Når jeg kom tilbake, var alt forandret.

Fisken i elva dør, meldte lokalavisa. Man hadde senket vannstanden så langt ned at fiskeeggene tørket ut før ny yngel fikk begynne på livet sitt. Vannbunnen hadde uansett opphopninger av kvikksølv etter fabrikkutslippene. Området rundt barndomsparadiset mitt hadde sakte og umerkelig blitt industrialisert. «Utviklet», som politikerne kalte det. Stygge, grå bygninger vokste frem som kreftsvulster langs både foten av det grønne fjellet og ved vannet som før yret av liv. Marken der kyr tidligere hadde beitet i dalbunnen, hadde først blitt fylt med gift og deretter ubønnhørlig blitt asfaltert.

Og støyen fra land, vann og luft begynte snart å krype inn i husene som hadde ligget her siden tidenes morgen.

Noen hadde forsøkt å protestere, selvsagt. Men de ble fort hysjet ned og beskyldt for å stå i veien for Utviklingen – og med det den økonomiske veksten de ble fortalt skulle være selve deres frelse. De hadde sågar blitt tvunget til å skrive under på papirer som fratok dem muligheten til å kreve erstatning for skaden som snart skulle påføres dem. Og nå hadde ikke folk lenger noe å kjempe tilbake med. Pengene styrte, og krav om penger var nettopp det de naivt hadde sagt fra seg.

Det er lett å tenke at de burde visst bedre. At de burde sett det komme, og stoppet før skaden var gjort. Men Utviklingen gikk så sakte. Der tidligere generasjoner hadde kjempet for jorda si og til slutt hadde måttet tape mot sterkere krefter i selveste hovedstaden, der hadde yngre generasjoner for lengst resignert. Mismotet hadde senket seg som en tungt, grått teppe over dalen. Kanskje man klarte å komme seg til stemmelokalet en gang hvert fjerde år, som i en slags stille, fånyttes protest, men noe mer engasjement var det ikke lenger mulig å oppdrive fra dalens befolkning. Ikke det at stemmen spilte så stor rolle uansett. Alle visste at gjeve løfter ville brytes i samme øyeblikk som Grådigheten stille og insisterende hvisket «evig vekst» i politikernes ører. Da var det fullstendig ubetydelig hvilket parti som var i besittelse av ordførerkjedet.

Og Grådigheten hvisket ofte om evig vekst. Hver eneste dag. Frem til også folket trodde på det. I det skjulte kunne de nok ofte mumle til hverandre at «så merkelig at ingen gjør noe?», men så fort en mikrofon ble rettet mot dem, ble de stumme. For selvsagt skulle også de ønske Utviklingen velkommen. Det skulle bare mangle. Selvsagt skulle ikke de hindre frelsen av gull, selv om de med dette ofret sine grønne skoger.

 

Jeg ble født i denne dalen.

Jeg trodde jeg ville bli gammel og dø her.

Men nå?

Nå drives jeg på flukt. Her kan jeg ikke være.