Fattigdomsfella

Vet du hvilken TV-serie de burde lage? De burde lage en som heter Nav-fella eller fattigdomsfella, og la være å bry seg så mye om de som har rota det til for seg selv. Det er mange nok av oss andre som kunne trengt et mer samfunnsnyttig løft, for å si det sånn. Jeg tenker ofte at det burde bli satt litt mer fokus på det som er de reelle problemene med fattigdom, sånn at systemet kanskje kan forbedres en liten smule.

Og jeg vet ikke om du har tenkt over det, men det er en selvforsterkende spiral som gjerne går nedover om det slipper ut av kontroll. Her er en vanlig dag, full av potensielle problemer man ikke engang tenker over om man ikke har vært der:

 

Du våkner, står opp. Går i dusjen, der du bruker opp noen gamle sjamporester som du faktisk har spart på, både til hår og kropp. Så skal du kle på deg. Det betyr at du først må slåss med den gamle kommoden du har reparert førti ganger allerede, for å finne klær som både passer sammen med hverandre OG som ser noenlunde hele ut. Du håper du ikke har gått så mye opp eller ned i vekt, for du har faktisk ikke råd til å kjøpe deg klær i en annen størrelse om de du kjøpte på Fretex for 8 år siden ikke passer lenger. Og siden du ikke har kjøpt klær på en stund, så har du ikke spesielt mye å velge i. Du trøster deg med at du ikke har de helt store strømutgiftene på vaskemaskin. Men det er noe dritt når du har satt på mørkvasken, for den rommer faktisk ALLE klærne dine.

Frokost: hva du nå enn har i skapet. Du tenker at havregryn er fint, for det koster nesten ingenting.

Så skal arbeidsdagen begynne, og din eneste oppgave er å finne ut hvordan du skal betale husleia. Ny regel hos Husbanken: nå er det ikke lenger samlet inntekt pr år som teller, det er hva du tjente forrige måned. Det betyr at om Navs annenhver uke-utbetalinger tilfeldigvis blir tre stykker på en kalendermåned, så kan du ikke betale husleia den neste, om du ikke har fulgt hver krone med argusøyne. Du vil sende klage til Nav, men sosialhjelp utgjøres ikke på internet, så du må komme deg til byen for å fysisk levere et skjema. Buss koster 90 kroner tur/retur, og det er en ganske høy pris å betale for å klage på at du er fattig, så du må ta bilen. Og du håper at skolen ikke ringer med syk unge, for om du bruker opp det lille du har på tanken nå, så får du store problemer om du må hente ungen i tillegg.

Klokka er ikke 12 enda, men du har allerede kjempet 3-4 kamper i hodet ditt, og du begynner å bli sliten. Men nå skal du studere eller skrive jobbsøknader for å prøve å komme deg ut av dette her. Eller finne et oppdrag – hva som helst. Du oppdager igjen at det slett ikke er vanskelig å finne seg arbeid – den vanskelige biten er å finne noen som vil betale deg for det. Så for hver eneste sjanse du får, så jobber du gratis for «å vise hva du kan» og bygge CV og kontaktnettverk mens du venter på Den Store Muligheten. Du skriver billige blogginnlegg for annonsører som satser bredt på mange som som deg. Du jobber dobbelt så mye som du fakturerer for når du tar freelanceoppdrag. Du studerer på deg migrene for å få enda et vitnemål som ingen lar deg bruke, fordi jobbene ikke finnes.

Butikken. Du vet nøyaktig hva du har på kontoen til enhver tid, for det MÅ du, og det har nesten blitt en panisk tvangshandling å sjekke det nå. Og dagens store spørsmål er om du kan kjøpe både dopapir OG frosne grønnsaker. Du kommer på at du har noen tomflasker i bilen som akkurat tipper det over på riktig side.

Når du kommer hjem, blir du møtt av Kjøkkenbenken. Oppvaskmaskinen din er fra forrige millennium, og den vasker mer skittent enn den vasker rent. Det som står i den nå, har blitt vasket 8 ganger allerede, uten nevneverdig hell, og du har faktisk ikke den hundrelappen som kan kjøpe oppvaskmaskinrens engang. Du bretter opp armene for å vaske alt sammen for hånd. Skrubbe det rent. Du sender en tanke til normale kvinner, som bare kunne gått på Elkjøp og fiksa seg en ny oppvaskmaskin uten å tenke seg om.

Og SÅ kan du lage middag, før du kaster deg i gang igjen med enda et potensielt livsforbedrende prosjekt. Facebook forteller deg om alle de fantastiske måtene å tjene gratis penger på (ingen av dem virker), og du lengter uendelig etter et langt bad i det badekaret du heller ikke har råd til, men realiteten er at du blir sittende med en gammel og treg laptop på fanget mens du prøver å finne ut av ting. Gleden er stor når du får inn et oppdrag fra en amerikansk nettside. Gleden forsvinner i det øyeblikket du finner ut at når Nav trekker deg for antall arbeidstimer utført, så sitter du igjen med 30 kroner.

Du bestemmer deg for at FUCKIT, du har en utdannelse fra noen år siden som du burde få brukt til noe. Men du er utdatert. Du trenger å lese deg opp igjen. Men verden spytter deg i trynet for femte gang den dagen når du kontakter biblioteket for relevant hjelp: De tar faktisk ikke inn engelsk faglitteratur. Og siden du mistet studenttilgangen når du var ferdig studert, har du heller ikke tilgang på mer enn et lite utvalg fra Universitetsbibliotekenes bøker. Ikke har du råd til å kjøre frem og tilbake mellom bibliotekene heller, så ebøkene ville absolutt vært å foretrekke, men Nav lar deg ikke bli student igjen, så du vinker farvel til kompetansen din og setter på TV. De viser Luksusfellen. Du har lyst til å spy.

Du er akkurat litt for sulten når du legger deg, så du får ikke sove godt. Dagens mentale kamper har også satt seg i kroppen, sammen med alle de andre dagene, og du bestemmer deg for å gå til legen. Det er bare det at du må vente til neste gang du har 300 kroner til overs på kontoen, for legens inkassobyrå er hissige som illsinte veps og har allerede kosta deg flere hundrelapper du ikke har. Det er heller ikke noe stort poeng å reise til legen, for han bare konstaterer at du har et for høyt stressnivå i kroppen uten å gjøre noe mer med det. Utover å kreve 280 kroner for å fortelle deg det du allerede visst fra før, da. Han kan ikke sykemelde deg ut av fattigdom, akkurat, og du begynner etterhvert å pusle sammen at det er fattigdom som tar fra deg arbeidsevnen i utgangspunktet.

Etter en dårlig natts søvn står du opp igjen. Og det er rinse and repeat.

Dette er hvordan en dag under fattigdomsgrensa kan være. Dette er satt sammen av ting som faktisk har skjedd meg de siste årene. Alle disse tingene som kjennes som å vasse motstrøms i seigt vann, det er virkeligheten for folk.

Men neida, TV3. Send hjelpa til dem som bare brukte for mange kredittkort på champagne, dere. For all del. Ikke tenk på oss.

 

Huldrelivet i august

Og DA var sommeren offisielt over. Jeg har tatt frem lys og pledd og gjør meg klar til en avslappende høst.

Eller kanskje ikke.

August ble måneden da jeg sakte men sikkert begynte å kravle ut igjen av Navs store, svarte hull. Jeg satt en stopper for planen om at jeg skulle søke uføretrygd, og begynte isteden å oppdatere meg faglig igjen. Det er en rar følelse – for fagmiljøet ønsker meg velkommen tilbake, og jeg har mennesker på innsiden som gjør alt de kan for å støtte meg og hjelpe meg back in the game og inn i et stipendiat. Utfordringen er bare rammebetingelsene. Selv om velviljen er der, er det også et spørsmål om universitets økonomi og planer i det store bildet. Så der står vi nå, og jeg kan ikke gjøre stort annet enn å krysse fingrene for at noe kanskje endelig går min vei.

Utfordringene har begynt å vise seg også – dette blir en helt annen måte å organisere hverdagen på, nå som jeg faktisk agerer akademiker igjen (selv om ingen betaler meg ei krone). Det er bare det at det blir litt ekstra vanskelig og komplisert når man lever under fattigdomsgrensa (mer om det i morra), for man kan ikke bare kaste penger på ting og må av og til gjøre det på den tungvinte måten. Og de siste dagene nå har det kjentes ut som om jeg er innestengt i en seig, gjennomsiktig boble som jeg hele tida må presse meg mot for å komme noen vei. Du vet den følelsen du har når du drømmer noen ganger, når du løper og løper uten å komme av flekken? Det er litt sånn. Nei. Stryk det. Det er VELDIG sånn. Og det er fullstendig utmattende.

Jeg hadde planer om å bevege meg enda mye mer i august enn i juli, fordi hetebølgen var over.

Haha.

Ha.

Ha.

Ha.

Nope.

Ikke når dagene har vært fulle av bøker igjen, da går det ikke å gå timeslange turer hver dag. Ikke når husarbeid må gjøres og barn må på skolen og på trening og alt sammen.

Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig.

Men jeg har funnet to løsninger jeg håper skal fungere.

For det første har jeg annektert Huldreungens nettbrett, sånn at jeg kanskje kan ta det med på treningsstudioet og lese fagbøker online mens jeg går på tredemølla. Håper bare at fronten der passer sånn at jeg kan legge det ned. Eventuelt har jeg jo også Kindle. Den er lettere å holde om jeg må holde den, selv om jeg ikke får tilgang til online-bøkene der.

Og for det andre – siden mitt hovedfelt nå engang er barne- og ungdomslitteratur – så sparer jeg enormt mye tid på å ha Storytel på mobilen! Jeg må jo følge med på trendene og hva som formidles til ungdommene, så da blir det en del timer tilbrakt med skjønnlitteratur etter at faglitteraturen er lest og fordøyd. Og jeg skjønner jo nå hvorfor jeg begynte å gå opp i vekt etter at jeg gikk fra å være førskolelærer til å bli litteraturstudent i min tid, for det er snakk enormt mange timer tilbrakt under et pledd på sofaen med ei bok i hånda. Jeg elsker det, jeg, altså, spesielt nå på høsten. Men det har litt uheldige konsekvenser i lengda.

On the bright side, så begynner jeg faktisk å få mer og mer orden på søvnutfordringene. Se bare her. Tadaaaa!

 

Den første er april, den måneden jeg fikk Fitbiten min, så den er amputert. Men sjekk mai, juni, juli og august, da. Dette er hvorfor kroppen min funker bedre nå – jeg begynner faktisk å få nok søvn, over tid, uten medikamenter. Målet er 8 timers søvn hver natt, og jeg er ikke langt unna nå. Dette er jeg særdeles fornøyd med, selv om jeg tror jeg bare gikk ned 1 kg forrige måned.

 

Mest lest i august:

Enkel oppskrift på hjemmelaget badesalt (diy)

Enkel oppskrift på hjemmelaget deodorant (diy)

Jeg har tatt en avgjørelse

Enkel oppskrift på hjemmelaget sårsalve (diy)

Månen og kvinnens syklus

 

September fortsetter dermed der august slapp; jeg må få orden på ting her, og omforme hverdagen sånn at den har plass til arbeidstimer igjen uten at det går på helsa løs – igjen. Stress dreper meg. Organisering må til. Og ro i sjela står høyt prioritert, så jeg tenker også at egenomsorgen må opp mange, mange hakk fremover for å motvirke den nye belastningen i livet.

 

Kjære utearbeidende mamma: HVA FAEN??

Klokka er 3 minutter over 11 en onsdag formiddag.

Her sitter jeg. I sofaen. De riktige dokumentene er åpnet, og jeg skulle begynt å jobbe for lenge siden. Men det gikk ikke i dag. Ikke fordi jeg ikke ville eller helst ville gjøre noe annet, men fordi VERDEN driver og skjer hele forbanna tida! I mitt liv er den faktisk personifisert ved en oppvaskmaskin som har bestemt seg for å være helt fuckings idiot – de glassene jeg akkurat har kjørt gjennom nå, har gått for sjuende eller åttende gang gjennom programmet uten å bli nevneverdig renere. Og JA, jeg har rensa filter og jeg har til og med pella ut en paljett av spylearmene. Til veldig lite hell. På toppen av det, så har kjøleskapet fått det for seg at det er helt OK å spy brun gugge utover hele gulvet. Av for meg helt ukjente grunner.

Før jeg kunne begynne å jobbe i dag, måtte jeg dermed bruke rimelig lang tid på et kjøkken som ser ut som om oppvaskmaskinen ikke er i drift i det hele tatt. I tillegg til å grave frem en tiårings sokker fra under sofaen og pelle opp epleklistremerker fra både sofa og stuebord og veggseksjon. For det er jo et aldeles logisk sted for sånne små klistremerker å gjøre av seg, mener jeg. Og de er jo så dekorative, så hvorfor IKKE pynte veggseksjonen med dem??

Og nevnte jeg at jeg har en chinchilla? Han bor i et klesskapbur i stua. Han spiser høy, tisser på sagflis og bader i fin, fin sand. ALL OVER THE PLACE. Fire dager uten å støvsuge, og denne leiligheten ser ut som … altså, jeg tror «bomba horehus» vil fornærme horehuset.

Dette er bare etter et par uker hvor jeg har forsøkt å agere tilnærmet normal arbeidstid, etter at jeg bestemte meg for å ofre alle prospekter om uføretrygd og gi jernet for å få brukt utdannelsen min til noe isteden. Jeg reiser stort sett til ett av to universiteter og/eller biblioteket hver dag nå. Og det går bra. Jeg fikser arbeidsdagen, selv om det bare er meg selv å ta hensyn til og bare jeg som bestemmer hva jeg skal bruke tiden på foreløpig.

Det jeg IKKE fikser, er…. *hyperventilerer* DETTE!!! *gestikulerer vilt rundt seg i leiligheten*

Kjære utearbeidende mamma, HVA FAEN??

Hvordan GJØR du det???

Hva er hemmeligheten din??

Jeg mener; du har helt sikkert råd til en oppvaskmaskin og et kjøleskap som funker, men likevel? Hvordan har du nok timer i døgnet til å holde alt rent og pent, lage brukbar mat, ta bilder av den til instagram, trene kroppen din for å bevare arbeidsevnen i det hele tatt, og så jobbe hardt i flere timer om dagen?

Jeg har riktignok studert hardt og fått bra resultater de siste årene, så jeg har ikke ligget på sofaen og sett Netflix, jeg heller, men jeg har gjort det i en verden hvor jeg kunne ta en studiepause for å feie over kjøkkenbenken og gi ungen min en klem eller legge sammen klesvasken i full fart når som helst jeg følte for det. Jeg har ikke vært i en verden hvor jeg fysisk drar ut av huset hver morgen og ikke kommer tilbake igjen før fem, ikke siden… 2004. Og da hadde jeg ikke barn, noe som unektelig gjorde det litt mindre komplisert.

Heldigvis for meg ligger det ferdigpreppa middag i kjøleskapet akkurat nå, så jeg er ikke HELT lost, men jeg måtte faktisk kjøre til kantina i dag tidlig bare for å kjøpe frokost og kaffe – fordi kjøkkenbenken på ingen mulig måte var forsvarlig med tanke på å lage mat. Og siden jeg hadde glemt mobilen, kjørte jeg hjem igjen og brukte noen av mine nyvunne krefter på å redde kjøkkenbenken fra å gå ut av seg selv.

Jah.

Nå har jeg frest fra meg litt, og leiligheten begynner å ligne på noe forsvarlig igjen, så nå skal jeg ha noen effektive arbeidstimer før avkommet kommer hjem fra skolen igjen.

Men har du tips og hacks, så del dem gjerne i kommentarfeltet!

 

Jeg har tatt en avgjørelse

Som mange av dere vet, har jeg hatt litt motgang de siste årene, både med tanke på helse og følgelig også med tanke på økonomi. Det hjelper nemlig ikke stort å ha en mastergrad når prisen for å ha studert er at man ender opp på Navs minsteytelse likevel, fordi man ikke har vært i jobb og følgelig ikke har noe inntektsgrunnlag. Og for de av dere som måtte lure: Navs minsteytelse (AAP) er på 2 ganger grunnbeløpet – altså 16 148 kroner i måneden før skatten trekkes.

Det er ikke holdbart.

Helsa ble i vinter så dårlig at min arbeidsevne ble anslått til å være under 50%. Og det ble bestemt at jeg skulle søke uføretrygd. Prosessen var i gang, legen (eller vikaren for vikaren til fastlegen min, som absolutt ikke kjenner verken meg eller historien her) skulle skrive legeerklæring, og papirene skulle sendes inn.

Men jeg har ombestemt meg.

Jeg har studert blodprøvene mine. Det eneste som er utenfor referanserammene (med unntak av enkle ting som D-vitamin og så videre), er S-kortisol. Mengden stresshormon i blodet. Det ble testet av endokrinolog, som fastslo at hormonsystemet mitt fungerer som det skal, og da er det vel egentlig bare igjen en eneste mulig konklusjon: det er faktisk for mye stress i livet mitt.

Og det handler om livssituasjonen.

La meg si det sånn at kronisk overvåking av husleia (fordi ingen av utbetalingene er store nok, så det må overføres penger til en egen konto tre ganger i måneden for å spare opp), nødvendigheten av å sjekke saldo og telle småkroner mens man står i kassa på Kiwi, Grandiosa til middag fordi den er billigere enn sunn mat, risikoen med å kanskje stoppe for bensin akkurat litt for langt hjemmefra, og alle de tingene der… gjør absolutt ikke på noen mulig måte underverker for stressnivået. Så kan du legge på krangler med Nav, avslag på søknader, endeløs grubling over hvordan du skal fikse livet ditt… og du har en perfekt storm.

Jeg har diagnoser. Jeg tror det tilsammen er sju av dem nå, som alle (bortsett fra en som er genetisk) kan oppsummeres i autoimmune sykdommer. Og jeg tror, med hånden på hjertet, at alle mine år under fattigdomsgrensen har gjort meg stadig sykere.

Ting henger sammen.

Kronisk stress, altså stress som vedvarer over lang tid, er i stand til å sette i gang ulike autoimmune sykdommer i kroppen. Dette er sykdommer der immunforsvaret begynner å kjempe mot sine egne vev og celler, fordi kroppen oppfatter sine egne komponenter som fremmede. KILDE

 

Dette livet gjør meg syk.

Jeg kommer ikke til å bli friskere på uføretrygd heller, for selv om den er bittelitt høyere enn AAP, snakker vi fortsatt minsteytelse. Store deler av dette stresset vil dermed vedvare, selv om det blir mer stabilt å forholde seg til.

Helse koster penger, det er så enkelt som det. Jeg trenger et sunt kosthold, jeg trenger et godt vitamintilskudd, jeg trenger trening (og helst en personlig trener), jeg skulle hatt massasje et par ganger i måneden for å løse opp spenninger og ta ned stressnivået, og ikke minst: Sånn som fastlegesituasjonen har vært her den siste tida, så hadde jeg jammen trengt en privatpraktiserende lege også. Og alternativ behandling der skolemedisinen ikke strekker til.

Om du slår opp «dårlig spiral» i ordboka, burde du få opp et bilde av Navs logo der.

Derfor kalte jeg inn til et møte med Nav for et par uker siden, og jeg avbestilte uføretrygden.

 

De siste månedene, etter at arbeidsevnen min ble avklart, har jeg latt alt handle om helse og stressmestring. Jeg bestemte meg for å bli så frisk som jeg kunne bli, selv om økonomien ikke lar meg gjøre de helt store intervensjonene i livet mitt. Men jeg tok meg råd til å kjøpe en Fitbit Charge 2 på salg, og jeg tok meg råd til et medlemsskap på Spenst når jeg fikk et godt tilbud. Jeg fant noen kjempegode joggesko på salg også.

Og jeg har begynt å merke store forandringer.

Det første er at jeg har tatt nattesøvnen tilbake, ved å gjøre kostholdsendringer, ved å gjøre yoga og ved å bruke eteriske oljer. Jeg har kunnet kutte ut melatonin, som var fastlegens svar på problemene. Den hadde noen uheldige bieffekter dagen derpå, og jeg har med andre ord gått rundt i hormontåke i lange tider. Du vet sånn litt overtrøtt og oversensitiv og ubrukelig. Nå har jeg jevnt over 7,5 timer god søvn hver natt, uten medikamenter. Det betyr at kroppen kan restitutere godt nok, og det betyr at hjernen funker igjen.

Det andre er at kroppen min er mye sterkere nå, etter at jeg tok på meg Fitbiten i april og ikke tok den av igjen. For halvannet år siden kunne jeg ikke gå 30 minutter hver dag i tre sammenhengende dager uten å få varige smerter av det. I sommer gikk jeg i Dyreparken en hel dag, og trengte bare et par paracet for korsryggen etterpå. Jeg kan gjøre yogaøvelser jeg ikke har kunnet gjøre før, fordi nå har jeg kjernemuskulatur nok til å holde dem.

Spiralen er snudd, med et dypt primalbrøl fra min side, i aller siste sekund.

 

Takket være det faktum at studier har vært den eneste fluktruta jeg har hatt de siste 20 årene (her er det dårlig med jobber), har jeg flere studiepoeng enn jeg har tall på lenger. Jeg har min første bachelorgrad fra 2003, og jeg har en mastergrad som endelig ble fullført i 2016. Denne utdannelsen vridde jeg i grønnest mulig retning, sånn at jeg er klar for å bidra akademisk til det grønne skiftet. Masteroppgaven min handler forøvrig om hvordan naturen presenteres til oppvoksende generasjon gjennom ungdomslitteraturen (si fra hvis du vil lese den, så sender jeg deg link).

Og jeg skal endelig, med Navs velsignelse, få lov til å ta dette videre.

Det står igjen ett år og tre måneder igjen av AAP-vedtaket mitt, og denne tiden skal brukes godt og målrettet for å komme tilbake til universitetet igjen – denne gangen i et stipendiat, sånn at jeg kan bli ansatt på sikt. Jeg sikter med andre ord på en doktorgrad. Og ja – jeg vet doktorgrader er stressende saker. Jeg bare tviler på at det er mer stressende enn et helt liv med Nav under fattigdomsgrensa. Og et stipendiat… da snakker vi litt i underkant av 500K i året i fire år, med mulighet for å trene i arbeidstiden. Det betyr store muligheter for å gi meg selv enda mer av det jeg trenger for å komme i skikkelig god form og reversere skaden stresset har gjort, og det betyr økonomisk peace of mind.

Helse og styrke skal opp enda et hakk – etter fire måneder med daglig innsats på det elendige nivået jeg var på, så ser det ut som jeg endelig er sterk nok til å faktisk forbrenne overvekt. Jeg har begynt med måltidsprepping av sunn og økonomisk mat, og jeg tror sannelig jeg også skal begynne å trene styrke i høst, for å forberede rygg og skuldre på kontorjobbingen som ligger foran meg.

Og ikke minst:

Nå er det på tide å gå tilbake til faglitteraturen og lese, forberede meg, skrive artikler, gjenoppta kontakten med fagmiljøet og la hjernen min gjøre det den er skapt for.

Jeg er endelig på riktig vei igjen.

 

 

En dag i Bjørneparken + Villa Fridheim!

Denne sommeren har vært den mest aktive på mange år. Ikke bare har jeg vært i Foldvik familiepark og Kristiansand dyrepark med huldreungen min, men vi klarte også å få inn en tur til Bjørneparken helt på tampen! Takk til alle som har vært med på å finansiere sommeren, og takk også til Airbnb, som har latt oss sove billig og bra!

Vi har vært i Bjørneparken før, men da var huldreungen lita. Hun husket nesten ingenting av det nå, så det passet godt med en tur. Og siden sist har de også fått et par nye tilskudd: Nå har de både ulver, gauper, og ikke minst et stort rom med skilpadder, krokodiller, alligatorer og slanger – inkludert en DIGER anakonda! For min del var det den morsomste delen av alt, for jeg begynner å elske sånne type dyr (av grunner jeg ikke helt kan forklare). Har du sett noe så vakkert noen gang?

Og vi fikk holde en slange!

Ellers fikk vi se bjørnen Brutus få middagen sin (Bergensbanetilberedt elg for anledningen – se bilde øverst!), vi så gaupe og ulv veldig nært, og så var det disse geitene igjen da… Huldreungen min elsker geiter (av grunner ikke hun helt kan forklare). Og vi fikk se disse to elgene spise formiddagsmaten sin en halvmeter unna, sånn at vi virkelig kunne beundre hvor store og fine de var.

Bjørneparken, om du ikke har vært der, var akkurat passe stor til at man rekker gjennom hele mange nok ganger før dagen er over, men ikke så mange ganger at det er kjedelig. Den er også godt tilpasset deg med rullestol eller barnevogn, og som om ikke det er nok, kan du også leie bæresele til de helt minste. Det er lekeplasser der, og det er små boder med mat strategisk plassert – den dagen vi var der, kunne vi kjøpe grillet laks, så du slipper den slappe hamburgeren om du helst vil ha litt ordentlig mat å nære deg på.

Om jeg skal kritisere noe, så er det – som i Foldvik – at tilbudet ser ut til å være mest tilrettelagt de aller minste. Oppe på setra har de for eksempel en dyrepasseraktivitet, hvor ungene skal få være med å stelle dyra. Det begrenser seg til å følge etter en mann i rosa t-skjorte og plukke sauebæsj i en bøtte og gi sauene en kvist å tygge på. For det får man en liten premie. Stor stas for fireåringer, ikke fullt så stor stas for min elleveåring. De kunne godt ha gjort mer ut av det for de største. Hvorfor skal det være sånn at bare de minste får den gode naturkontakten?

Siden det er 2,5 timer å kjøre herfra til dit, valgte jeg å booke ei natt med Airbnb denne gangen også, som jeg gjorde i Kristiansand. Denne gangen ble det en god, gammeldags hytte, uten innlagt vann og strøm, og med utedo. En særdeles nyttig opplevelse, vil jeg si, for hva i alle dager gjør man egentlig uten nettforbindelse i disse dager? Jeg var litt spent på huldreungens reaksjon, men hun løste det utmerket ved å gjenoppfriske mammas yatzykunnskaper ved et stuebord opplyst av levende lys. Skikkelig koselig, var det. En bitteliten prøvesmak på en ordentlig hyttetur, som jeg også planlegger etterhvert… Kanskje til høsten?

På vei hjem igjen stakk vi også innom Villa Fridheim, som er en stor eventyrvilla full av eventyrutstillinger og morsomme saker. Dette er området hvor Asbjørnsen og Moe har sin opprinnelse, så de har gjort mye ut av både eventyrdelen for barna, og den mer faglige delen for de voksne. Her er Rødhette og ulven!

Og du skjønner jo hvorfor jeg føler meg helt hjemme her… Dette bildet er fra utstillingen i kjelleren:

Jeg anbefaler både Bjørneparken og Villa Fridheim, og jeg drar gjerne tilbake igjen til begge steder!!

Men denne sommeren, altså… Dette ble sommeren hvor verden åpnet seg for meg igjen. Ikke bare fordi jeg er i mye bedre form nå, men også fordi jeg har oppdaget Airbnb, som har gjort alt betraktelig billigere. Fire netter har vi sovet borte i denne miniferien, og hver natt har kostet meg bare litt i overkant av 300 kroner. Da begynner det å gå an å dra på tur, selv på mitt minibudsjett!

Har du vært i Bjørneparken eller på Villa Fridheim?