Oppdatering om Fitbit – funker det?

I skrivende stund har jeg hatt på meg Fitbit’en min i 12 dager, og jeg begynner å få en føling med hvordan dette funker.

For deg som ikke aner hva det er – det er basically en pulsklokke. Den jeg kjøpte, er en Fitbit Charge 2, og den forteller deg hvordan og hvor mye du forbrenner gjennom dagen, hvor dypt du sover, hvordan formen din er i forhold til andre på din alder, og hvordan pulsen din oppfører seg over tid. Den måler hvor mange skritt du tar, du kan koble den på GPSen på mobilen, og du kan registrere trening som yoga, sykling og så videre.

For å få til å regne ut hvor mye du forbrenner og så videre, trenger den alderen din, hvor høy du er… og hva du veier akkurat nå.

Det var her mitt aller første sjokk kom.

Jeg har nemlig ikke veid meg på en stund, og jeg har for det meste gått med skjørt med strikk i livet. Men nå var det jaggu sannhetens time hva vekta angår også. Og den viste at jeg ikke har vært så tung siden jeg var høygravid. En langvarig fotskade pluss røykeslutt i november har satt sine spor, og selv om jeg både har kuttet ut cola og begynt å trene igjen, så har åpenbart ikke det forhindret en god del ekstra kg å legge seg.

Jaja.

Det er jaggu godt jeg nå har en Fitbit som kan fortelle meg hva jeg skal gjøre med dette, tenkte jeg. Ellers kunne man jo risikert å bli en smule frustrert.

Og Fitbit leverte.

Fitbit kunne for det første fortelle meg at jeg slett ikke sover nok. Jeg ligger i senga så lenge jeg burde, men jeg er våken i løpet av natta, og er noen ganger nede i 6 timers effektiv søvn. Det er altfor lite. Den forteller meg noen ganger også at jeg har gått 50 skritt i løpet av natta… og hvor jeg har gått hen da…. det har ikke jeg peiling på!

For det andre kunne Fitbit fortelle meg at jeg faktisk er i relativt godt form sånn hvilepulsmessig. Pulsen min ligger godt innenfor grensene for hva man kan forvente, og den sier at jeg er sånn ca «average to good» – det var jo en viss lettelse.

For det tredje viser Fitbit veldig godt når jeg har dårlige dager. For en uke siden viste den meg hva som skjer når jeg er fullstendig utmattet av ingen grunn i det hele tatt. Jeg hadde kardio-puls av å stå oppreist og sminke meg den dagen, så jeg måtte legge meg ned midt i og ta en pustepause før jeg kunne fortsette. Litt senere på dagen skjedde det igjen av at jeg børstet håret. Jeg tilbrakte mesteparten av den dagen i senga eller på sofaen, og jeg hadde puls på over 90 der jeg lå. Faktisk.

Og den viser meg hva som skjer når jeg har gode dager. Det er de dagene hvilepulsen min er relativt lav i utgangspunktet. Det er da jeg har energi til å eksistere. Ikke bare det, men den viser også utviklingen av hvilepulsen over tid. Nå kan jeg for eksempel se at pulsen min har sunket betraktelig over disse 12 dagene, og at jeg er inne i en god periode.

Av mer deprimerende ting, så viser den meg også hvor mange skritt jeg går de dagene jeg har levd som normalt her jeg jobber hjemmefra og ikke skal spesielt mange sted om dagen. Du vet de anbefaler 10 000 skritt om dagen, i alle fall inntil nå nylig? Vel. Jeg har normalt tatt ca 1000 av dem. Det er jo ikke rart jeg legger på meg.

Og det er her Fitbit får en veldig praktisk nytteverdi for meg.

Den er satt til å gi meg et nudge i timen, for å minne meg på å ta 250 skritt. Hver gang klokka er 10 på full time, vekker den meg opp fra hva jeg nå enn holder på med, og forteller meg hvor mange skritt jeg må ta på ti minutter for å «vinne timen». Og det funker. Det funker som gull. Jeg har en liten gate her jeg bor, som på en måte går i en sirkel. Det tar bare noen minutter å gå rundt, men det pleier å være nok til at jeg får score på time-skrittene.

På dashbordet i appen har jeg også oversikt over hvor mange skritt jeg har tatt (den har jeg stilt inn med målsetting på 6000 skritt om dagen akkurat nå, fotskade tatt i betraktning), hvor mye jeg dermed har forbrent av kalorier, hvor mange trapper jeg har gått opp (jeg bor i andreetasje, så dette er en super motivasjon til å gå ut med søpla og rydde ting ut i bilen og sånt), hvor mye vann jeg har drukket (det kom ikke som noen bombe at det var altfor lite), og hvor mye aktivitet jeg har hatt. For Fitbit måler og belønner deg for å ha vært i farta med et eller annet i mer enn ti minutter. Mer enn ti minutter tre ganger om dagen, gir meg de 30 minuttene jeg trenger for å se alt eksplodere i fine grønne tall.

Og det er det morsomme. Disse tingene blir grønne i appen når du når målene dine. En perfekt dag gir en fin grønnfarge å glede seg over. Og det er sikkert barnslig, men det er en yay-følelse. Det gir også litt motivasjon, for om du ser at du mangler tre trapper og 500 meter på at to sirkler skal bli grønne, så fikser du jo det før du legger deg!

I går var jeg kjempeflink. Jeg var ett minutt unna å nå søvnmålet mitt på 8 timer, men det får man kalle godt nok.

Så ja. Jeg er glad jeg investerte i denne lille saken. Den gir meg god oversikt, og den gir meg følelsen av å ha helsa sånn noenlunde under kontroll. Den gir meg også en slags sikkerhet i at jeg kan printe ut dagens pulsgraf og gi til legen, hvis det blir mange sånne «nesten besvime av å sminke seg-dager», samtidig som jeg mistenker at jeg kanskje vil kunne plukke opp en sakte oppadgående trend noen dager før det smeller igjen neste gang.

Fitbit sørger faktisk for at jeg tar bedre vare på meg selv enn jeg gjorde før jeg fikk den og fikk se tallene. Og vektmessig? Den kan fortelle meg at på disse 12 dagene har jeg gått ned 1,5 kg og at jeg er på vei mot en sunnere versjon av meg selv igjen.

Men best av alt? Jeg har begynt å glede meg til gåturene mine. Det er så deilig å gå nå som foten ikke gjør så vondt lenger, barbeintskoene kan hentes frem og vårsolen skinner!

 

I går var jeg på nymåneseremoni

Noen ganger dukker det opp uventede ting akkurat når du trenger det som mest.

Livet har krølla seg til, alt står i stampe, og jeg kommer ingen vei. Jeg trengte en pause og en reboot. Og så var plutselig muligheten der.

I Oslo begynner det nemlig å skje spennende ting. Nye yogastudioer dukker stadig opp, og miljøet er nok også betraktelig mer levende enn det er her jeg bor når det kommer til en spirituell livsstil. Og nå var det altså en nymåneseremoni som skulle arrangeres av en ny gruppe som heter Wild Woman Circle, på et av disse nye yogastudioene.

Det er alltid spennende å dra på sånne ting, for man kan aldri helt vite hva man vil møte. Det er så mange ulike åndelige retninger og måter å gjøre ting på at det ikke alltid kommer helt klart fram i invitasjonene. Det blir en liten surprise når man kommer dit og får kjenne på stemningen, synes jeg.

Det var helt nydelig der. Det var et lite, koselig yogastudio i toppen av en stor bygning, med skråvinduer i taket og en rolig (selvsagt) atmosfære. I midten ble det gjort i stand et alter, og vi satt på myke yogaputer i en sirkel rundt. Bare kvinner – for det var kvinner denne nymåneseremonien var for. For å komme i kontakt med det dype feminine vi har i oss, og fornye oss i takt med månen.

Vi pustet og mediterte. Vi gikk gjennom noen kundaliniøvelser med ildpust, og vi satt en intensjon for den nye månesyklusen. Her følte jeg nok at jeg var litt i utakt med de andre – for meg handler nymånen om å gi slipp og «ta ut søpla», men jeg ser fler og fler ta den mykere varianten med å se den som en ny begynnelse isteden, og jeg skjønte vel ut av beskrivelsen at det var dette det kom til å dreie seg om. Jeg valgte likevel å være trofast mot min egen rytme. For hva er vel poenget med å finne sitt sanne selv om man ikke kan praktisere sin egen rytme?

I tillegg til de tingene som ofte hører med i en yogapraksis, så var det også tilført elementer av indiansk sjamanisme. Vi ble smudget i hvit salvie, og det ble sendt rundt en «talking stick» i form av en selenittstav. Retningene ble påkalt, og cedar ble delt ut sånn at vi kunne sende vår intensjon inn i den før den ble brent rituelt.

I tillegg fikk vi en god lydhealing på slutten, og jeg kjente det vibrerte dypt inni kjernen av meg selv. Akkurat dette har jeg aldri vært med på før, men det var en god opplevelse. Jeg slappet helt og fullstendig av, og følte meg hjemme i det. Og på slutten fikk vi lese orakelkortene våre, som vi trakk helt i begynnelsen av seremonien. Mine kort var gudinnen Athena, og Bjørnen.

Man kan godt si det var en god, vakker blanding av åndelige retninger. Jeg klarte ikke helt å legge vekk tankene om kulturell appropriering – og ikke minst spørsmålet om hvordan jeg kan finne min egen vri på dette, med europeiske røtter. Hva ville en volve ha gjort? Men jeg klarte å legge det vekk akkurat nok til at jeg virkelig hadde utbytte av kvelden, som det kjennes ut i dag.

For selv om det var et godt stykke å kjøre hjem… og selv om det ble sent og jeg er ganske trøtt i dag… så har jeg faktisk betraktelig lavere puls i dag enn jeg har hatt de siste dagene. Dette var sunt for meg. Dette ga meg et input jeg sårt trengte akkurat nå. Det var fantastisk godt å bare la noen andre ta seg av ting en liten stund.

Og det ga meg ikke minst inspirasjon til hvordan jeg skal videreutvikle min egen, spirituelle vei her hjemme.

 

Vis meg veien hjem

Det kan se ut som om livet mitt er relativt ødelagt.

Jeg tok det alltid som en selvfølge at jeg skulle ha mitt eget hus når jeg ble voksen og fikk barn. Vi skulle bo et sted i utkanten, med skog rett bak huset og gjerne et fiskevann ikke så langt unna. Det var min verden når jeg var lita. Jeg har vokst opp i et trehus i en fantastisk stor hage, full av blomster og bærbusker og urter som mamma plantet og stelte. Den store, fine badestranda var fem minutter unna på sykkel gjennom en akkurat passe stor skog. Det var sånn livet var. Det var sånn jeg alltid hadde tenkt at det skulle være.

Men så ble jeg voksen.

Og da var verden forandret.

I dag virker det som om alle drømmer er utenfor min rekkevidde. Det kjennes som jeg har gått og gått i mil uten ende, bare for å oppdage at fjellet jeg trodde jeg besteg, bare var en bitteliten haug i forhold til de ruvende fjellkjedene som ligger lengre fremme.

Jeg kommer ikke hjem. Finnes det noe hjem? Jeg får ikke lov å lage et.

To banker har i løpet av en uke fortalt meg at man ikke har noen sjanse til å få huslån lenger hvis man er alene med barn. For barn er regnet som en relativt varig stor utgift, og de legger Sifo-budsjettet til grunn. Det spiller ingen rolle om du har det komfortabelt på langt under hva Sifo mener du burde ha av forbruk i måneden. For Sifo er standarden, og Sifo er bibelen.

Du kan sy dine egne klær og dyrke din egen mat så mye du vil. Du kan være så flink med penger du bare vil, og dumpsterdive og spare alle pengene du ikke bruker på såkalt standard forbruk. Du kan leve så grønt og bærekraftig og kortreist du vil. Men du vil likevel dømmes på grunnlag av «standard forbruk» i Norge i dag.

Du får ikke lov til å kjøpe hus fordi alle synes at overforbruk er normalt.

Du kan ikke få eie ditt eget hjem, fordi resten av landets forbruk får det til å se ut som at du skulle ha brukt mye mer enn du gjør. Inntekten din må ikke dekke det DU trenger å betale for, den må dekke det gjennomsnittsnordmannen trenger å betale for.

Dette er et problem. Gjennomsnittsnordmannen forbruker faktisk altfor mye.

Det hadde ikke engang hjulpet meg å ha en normal 100% jobb. En normal 100% jobb er ikke nok til både hus og forbruk. Og jeg får ikke lov å skape et hjem for ungen min fordi jeg har en unge.

Verden er stapp tyte gal.

Og jeg finner ikke veien hjem.

Jeg er så sliten.

Og jeg finner ikke veien hjem.

Vis meg veien hjem.

 

Livsstilsendring – i form av en Fitbit Charge 2

Nå er det omtrent en uke siden jeg la om til paleo/primal-kosthold, og resultatene har ikke latt vente på seg. For første gang på mange år har jeg fått kjenne på det å være rastløs. Å føle et behov for å bevege meg, fremfor å bare dra teppet godt opp til haka og sove, og ellers ha en følelse av å vasse gjennom seigt vann. Dette kostholdet… det er naturens livskraft. Og jeg kjenner den gå inn i hver eneste celle i kroppen. Alt funker bedre. Fordøyelsen, bevegelsen, alt.

Det er en underlig følelse. Som jeg oppdaget at jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre med. Så da en venninne viste meg fitnessklokken sin (jeg visste knapt at det fantes, langt mindre hvordan det funka), så klarte jeg ikke helt å få det ut av hodet igjen. Grundige undersøkelser ble gjort, og etter et tips fra Fru Jacobsen...

Så sitter jeg her med en Fitbit Charge 2 på håndleddet.

Og ja, jeg vet det.

Teknologien skal ikke få lov å styre livene våre, vi har mer enn nok gadgets som det er, og en Skogfrue bør antagelig holde seg for god for å la et armbånd styre aktiviteten.

Men denne Skogfruen er lost.

Skogfruen har latt en industriell livsstil rote til kroppen sin. Det var ikke bare landskapet som ble forandret når fabrikkene og veiene spratt opp over hele Europa og USA. Kroppene våre endret seg også. Jeg har skrevet litt om månelyset tidligere, og om hvor lost vi er, men tenk på hva all den fabrikkerte maten gjør med oss – og tenk på hva oppvaskmaskin, vaskemaskin og biler også tar fra oss av bevegelse? Det er ganske sprøtt.

Og jeg har levd i denne sivilisasjonen en stund nå. Jeg har slavet i timevis foran skjermen og over bøkene for å få en bachelorgrad, så en bachelorgrad til, og til slutt en mastergrad. Jeg har jobbet, slitt og strevet – men jeg har gjort det med hodet.

Så kroppen min vet ikke hva den skal gjøre med all den energien den faktisk får når den får i seg ren, naturlig mat som er proppfull av næring. Jeg trenger litt hjelp til å finne ut av det – for det første så jeg ikke overdriver og brenner meg ut, for det andre så jeg heller ikke lander i sofaen og tenker at jeg ihvertfall ikke skal brenne meg ut. Jeg har diagnoser som fort kan føre til en ny kræsj om jeg ikke er forsiktig. Fitbit kan hjelpe meg litt med denne balansen, i og med at den tracker både puls og søvn, i tillegg til at den teller skritt og kan være med på trening og alle sånne ting som en fitnessklokke gjerne skal.

Dette er viktig informasjon å ta med til legen også, skulle behovet oppstå en gang. For man kan se i en graf hvordan ting utvikler seg over tid. Man kan se om man får forhøyet puls av å spise bestemte matvarer om man følger med på den, for eksempel. Eller hvordan hjertet hadde det under den aerobictimen – var pulsen optimal, eller så høy at det bare var stress? Så kan man gjøre justeringer, til man finner ut hva kroppen trenger.

Kostholdsendringen førte uventet nok til et ønske om en full livsstilsendring i løpet av en uke.

Så får vi se hva livsstilsendringen fører til rundt neste sving.

Skogfruens kostholdsendring: lacto-paleo / primal

En gang for mange, mange år siden gjorde jeg en kostholdsendring.

Raw food var skikkelig in på den tiden, og jeg lot meg inspirere derfra. Jeg likte ideen om at mest mulig skulle være rett fra naturen. Men jeg er ganske glad i kokt og stekt mat også, og kunne ikke se for meg at jeg skulle leve på råkost resten av livet. så jeg tenkte jeg måtte google litt mer. Jeg ville at kostholdet mitt skulle være naturlig, med mye grønnsaker og lite helfabrikata, gi meg riktig næring og inneholde bare ting jeg tålte. Vegetarianer blir jeg aldri. Men jeg fant altså frem til paleo-kostholdet for første gang.

For deg som aldri har hørt om det: Det er et steinalderkosthold, hvor man spiser de råvarene steinaldermennesket hadde tilgang på, som dermed menneskekroppen er designet for å utnytte optimalt. Jordbruk er en relativt ny oppfinnelse, sånn i det store og det hele. Korn er en forholdsvis ny matvare. Og det er mange som ikke tåler korn så godt, rett og slett fordi vi ikke har hatt så fantastisk lang tid på å tilpasse oss et kornrikt kosthold. Du kommer til å skjønne hva jeg mener om du lar være å spise korn eller mel et par dager. Paleokostholdet består altså av naturlig mat som du kunne ha fisket, fanget, plukket eller sanket som den er, rett fra naturen. Minus korn. Kort fortalt. I tillegg begrenser man gjerne de grønnsakene som har mye stivelse, som for eksempel poteter.

Jeg levde på dette kostholdet i godt over et år, og trivdes utmerket på det. Men livet skjedde. Jeg ble alenemor og student, og dermed var både økonomien og tiden jeg ønsket å bruke på kjøkkenet noe begrenset. Så jeg gikk tilbake til grandiosa til 25 kroner og cola for å holde meg våken. Det var en helt forferdelig dårlig idé. Jeg har hatt noen positive tilbakefall når jeg har trengt det som aller mest, men jeg har ikke klart å holde meg der så lenge av ulike grunner.

Det betyr ikke at jeg ikke skal prøve igjen.

Jeg er sick and tired of being sick and tired nå. Kroppen min trenger næring. Ekte, virkelig næring.

Så nå går jeg tilbake til paleo / primal og et naturlig kosthold.

Jeg har, i tillegg til alt du kan plukke rett fra naturen, lagt til meieriprodukter på menyen. Fordi mine forfedre har hørt til i et nordisk klima, og har holdt husdyr lenge, er det rimelig å anta at mine gener vet hva de skal gjøre med laktosen som finnes i melk, ost og så videre. Er du for eksempel av asiatisk avstamning, og dine forfedre dermed ikke har holdt på med kyr så lenge, så er du nesten garantert å være laktoseintolerant. I USA, der vi gjerne får våre kostholdsråd fra på internet, er også intoleransen rimelig høy. Men her oppe i nord er det faktisk bare ca 5% av oss som sliter med melka. Jeg har tidligere ikke merket noe annet enn økt energi når jeg har kost meg med melk, smør og ost, så dermed ser jeg heller ingen grunn til å ta det vekk. Pluss at det gjør det mye enklere å finne ut hva man skal spise.

Og med det havner jeg altså i den sorteringen som heter lacto-paleo. Steinalderkosthold med meieriprodukter. Eller primal, som noen også kaller det.

Jeg har innsett at ingenting kan være perfekt, og at om jeg prøver for hardt, så går det ikke. Så jeg godtar småfeil og lyter i maten jeg kjøper. 80% kjøtt i pølsene er for eksempel innafor. Og om jeg må bruke litt kruskakli for å få knekkebrødoppskriften til å funke, så er det også greit. Det største poenget for meg er at jeg bytter ut lite næringsrike matvarer og ingredienser med noe kroppen min virkelig har bruk for, og at hovedvekten alltid ligger på naturen.

Jeg vet også at noen har fått for seg at paleo-kostholdet består kun av rødt kjøtt og animalsk fett, og derfor er ekstremt miljøuvennlig. La meg bare avkrefte det med en gang. Det er mulig noen har forvekslet dette med en høy fett / lav karbohydrat-diett, og det er fullt mulig å gjøre det på en paleodiett, men poenget er generelt ikke å trykke i seg mest mulig fett kjøtt og minst mulig grønnsaker og frukt. Jeg spiser ikke mer rødt kjøtt nå enn før, men jeg spiser betraktelig mer plantebasert.

Men hva spiser du da, hører jeg deg spørre…

Jo, nå skal du høre, kjære leser. Dette er det jeg har spist de siste to dagene.

Dag 1

Frokost: eggerøre, røkt laks, en god porsjon babyleaves, et glass helmelk og en halv mango.
Tidlig middag: fylte paprikaer (kjøttdeig, knuste tomater, himalayasalt, pepper, ost)
Kveldsmat: resten av babyleaves-posen, en halv boks tunfisk og litt chiafrø
Snacks: banan og eple

Dag 2

Frokost: chiapudding (mandelmelk, kakao, honning, chiafrø) og en banan
Lunch: resten av de fylte paprikaene fra i går
Middag: kjøttpølse, blomkålstappe, babyleaves, minitomater
Kveldsmat: resten av babyleaves-posen, en halv boks tunfisk, minitomater, himalayasalt, olivenolje og en avokado
Snacks: banan og en håndfull mandler

 

Alt dette er proppfullt av næring. Kroppen min har det bra på dette. Så får vi se om økonomien kan bære det i lengda. Det blir faktisk litt spennende å se, for jeg har full kontroll på hva jeg har brukt på mat de siste månedene, og dette prosjektet begynte helt i starten av april. Så da blir det ganske lett å sammenligne og se om det er noen kostnadsforskjell også. Jeg krysser i alle fall fingrene!