Hverdagsliv

Boktips: Oryx og Crake, av Margaret Atwood

23. august 2017

ANNONSE

Tenk om du var det sannsynligvis siste mennesket igjen på planeten?

Tenk om klimakrisen hadde eskalert til det punkt at de smarteste blant oss fant en måte å bekjempe overbefolkning på… Bare for at det til sist skulle gå helt fullstendig galt?

Dette er hva Snowman må forholde seg til og forsøke å leve med, der han bor i et tre og vandrer rundt i naturen, omgitt av plast og rester av det som pleide å være vår sivilisasjon – omringet av noen grønnøyde, menneskelignende vesener (som bare ikke er helt… mennesker), og dyr som er genetisk spleiset sammen av flere raser. Man har pigoons, for eksempel. Wolfogs. Og Snowmans gode barndomsminner om en rakunk ved navn Killer.

Jeg har lyst til å fortelle deg alt om Atwoods Oryx og Crake (2003). Dette er en av de veldig sjeldne gangene hvor jeg rett og slett ikke har klart å legge vekk boken før jeg måtte. Jeg hørte den faktisk som lydbok, og jeg klarer vanligvis ikke engang å konsentrere meg noe særlig om lydbøker. Denne var et hederlig unntak. 10 timer forsvant som ingenting.

Romanen er todelt – det er Snowmans historie, skrevet i presens, som er rammefortellingen. Og så er det et nytt lag inni den, hvor Snowman går tilbake i tid og forteller hvordan apokalypsen begynte og hvordan alt dette faktisk kunne skje. Om du har lest 1984 av George Orwell, så ga det meg litt den samme følelsen. For dette er så kjent! Verden som den beskrives av Snowman, der det hele begynte, ligger et stykke inn i fremtiden fra her vi står nå. Men det er altfor, altfor lett å se hvordan vi kan gå herfra, til starten på den apokalypsen som spinner seg ut i romanen.

Mitt store dilemma akkurat nå er dog at jeg ikke vil avsløre noen egentlig handling. Hele romanen er bygget opp som en struktur av gåter og spørsmål man bare måfinne svaret på, og om jeg gir deg dem (eller rettere sagt, de jeg selv fant), så vil det ta for mye verdi ut av selve leseopplevelsen for deg.

Så jeg skal bare gi deg noen av temaene som berøres.

Et tema som går igjen, er at det er to typer mennesker på jorden. Det er ord-menneskene, og det er matte-menneskene. De første liker ordene, poesien og mytologien. De andre er briljante genier, men mangler selve meningen som ordene gir. Det dras også en parallell herfra til nevrotypiske mennesker versus aspergergenier – og om du kjenner litt til aspergerdiagnosen, så vet du at det er et lag av språket som ofte er utilgjengelige for dem. Det dypere laget av mening mangler.

Det andre store spørsmålet som går igjen, er hva som skjer dersom vi mister denne meningen. Når livet blir et spill, og det er mulig å oppnå status som gamemaster.

Og til slutt: hvorvidt vi i det hele tatt KAN miste meningen helt, selv om den skulle bli forsøkt fjernet bevisst.

Mytologi er også viktig her, for Snowman er et ord-menneske. Han skaper mening, han skaper historiene, han skaper mytologi ut av hva det var som skjedde, og han forsøker å gjøre dette også for disse underlige, grønnøyde, ikke-menneskene han omgis av.

Jeg sitter igjen med langt flere spørsmål enn jeg har svar. Dette er en virkelig tankevekker av en roman, og jeg har til min store glede oppdaget at dette faktisk er den første romanen i en serie på tre. Forhåpentligvis vil de neste to gi en like god leseropplevelse og nøste opp i noen av trådene den første lot henge i løse luften.

~Følg Skogfrue på Facebook og på Instagram!~

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *