Boktips: Bienes historie, av Maja Lunde
Denne teksten kan inneholde affliatelinker, som gjør at jeg tjener noen kroner hvis du velger å handle, helt uten ekstra omkostninger for deg. Tusen takk for støtten!
/inneholder affiliatelinker/
Jeg har lenge håpet at litteraturen snart skulle forstå sin formidlingsoppgave når det kommer til natur, mangfold, miljø og konsekvenser. Naturen har hatt mange funksjoner i litteraturen opp gjennom tiden, fra å være selve Moder Jord som sørger for at du kan dyrke jorda og leve i overflod, til å heller fungere som et skrekkelig bakteppe for science fiction-katastrofer av en annen verden. Vi, som kultur, har også gjennomgått forskjellige faser av natursyn gjennom tidene, og uavhengig om man mener det er kulturen som avspeiler seg i litteraturen eller om det tvert i mot er litteraturen som påvirker kulturen, kommer man ikke bort fra at det er viktig å få med naturen også her. «Vinden lekte lett med de gyldne hårlokkene hennes» og metaforer for hovedpersonens humør er liksom ikke nok. Naturen er viktigere enn det.
Opp gjennom de siste årene har jeg lest en del økolitteratur. Noe har vært bra, og noe kan med fordel jobbes mer med. Men Bienes historie av Maja Lunde traff der den skulle. Historien er kompleks, i og med at den deles opp i tre narrativer som alle ligger spredt i tid og sted. Vi har en noe nedbrutt botaniker i 1852, vi har en hardt prøvet birøkter i 2007, og vi har en mor som lever et nesten umulig liv i 2098. Og alt handler, på den ene eller andre måten, om bier og bienes forsvinningsnummer fra naturen. Fortid, nåtid og fremtid veves sammen i en global helhet. Jeg elsker det. Det fungerer.
Romanen viser hvordan alt i naturen henger sammen. Den viser hvordan handlinger i 1852 på finurlige måter har konsekvenser i 2098, og den viser hva som faktisk er i ferd med å skje med biene og dermed også hele vår verden. Forfatteren er neppe synsk, men det fremtidsscenariet hun presenterer, fremstår som både relevant, sannsynlig og ikke minst skremmende.
Og der gjør forfatteren, etter min mening, kanskje det aller viktigste grepet. Der vi de siste årene har druknet i dystopisk skjønnlitteratur hvor alt håp er ute og menneskeheten har besørget sin egen undergang, klarer Maja Lunde å snu det. Ja, fremtiden er mørk, og vi skal på ingen måte kimse av utfordringen som biedøden representerer, men det finnes håp. Og hun formidler det svært godt.
Om du ikke allerede har lest denne romanen, anbefaler jeg at du gjør det. Den er en svært viktig bok, og jeg tror den vil huskes lenge. Faktisk ble den nettopp sluppet på engelsk, og den har ligget på tyske bestselgerlister en stund nå. I alt er den oversatt til 20 språk. Vi snakker internasjonal bestselger her, og vi snakker svært god og realistisk økofiksjon som evner å få leseren til å tenke og se helheter. Er det noe vi skal være stolte av å eksportere til utlandet, så er det litteratur som dette! Som om ikke det er nok, så kommer det også flere bøker av samme forfatter. Hun er nemlig i gang med å skrive en hel klimakvartett, hvor neste bok ut heter Blå og handler om det grunnleggende viktige vannet på planeten. Denne er ventet i salg 12. oktober, så du rekker fortsatt å lese Bienes historie før den kommer.
Har du lest den? Hva synes du?
